En trist dag

Samme dag som jeg skrev innlegget, skjedde det noe veldig trist. Min kjære pappa, sovnet stille inn.
Klokken to den dagen ringte sykehjemmets lege til meg og sa at jeg burde komme ned da pappa hadde blitt akutt dårlig. Hentet søstern min og sammen kom vi ned dit. Da var pappa allerede bevisstløs. Han pustet svært dårlig og lå med surstoff på. Maskinen durte og gikk. Lyden gikk oss etterhvert på nervene, men det var jo den som holdt pappa i livet, så det fikk vi tåle. Etterhvert ble det stadig lengre mellom hver pust. Både så og hørte at han slet fælt. Søstern min og jeg satt og mimret og tok frem gode historier vi har hatt med pappa. Etterhvert kom barna våre og våre kjære menn. Det ble tøfft for alle å se at pappa slet sånn, og mang en tåre ble felt. Mamma var også der, men fikk innimellom pause da dette ble veldig tøfft for henne. Personalet på hjemmet var helt supre. De smurte mat til oss, og visste ikke hva godt de skulle gjøre. Etterhvert forsvant de fleste hjem og vi var bare fire tilbake. Vi mimret og lo og gråt om hverandre. Klokken 21.00 bøyde pappa hodet bakover, og så var det slutt. Han hadde ingen smerter, og det hele forløp rolig og raskt. Vi fikk samlet familien igjen, og tatt avskjed med pappa. Han var like vakker som i livet. Han hadde jo nesten ikke en rynke i ansiktet, og så fredfull ut. Mine tanker går til pappa, jeg savner deg sånn.
Tirsdag møtte vi begravelsesbyrå og fikk tatt noen viktige og nødvendige avgjørelser. Pappa har hele tiden ønsket seg kremasjon, så da var den beslutningen tatt. Blomster ble også bestilt. Onsdag fikk vi bestilt lokale og vi hadde også kortesje etter begravelsesbilen som kjørte pappa til kapellet. Før vi dro, fikk vi alle mulighet til å ta et siste farvel med pappa. Han så fredfull ut. Så rart at han er borte. Klarer ikke helt å skjønne det. Ser jo ut som han bare sover.
I dag skal jeg først på onkologen og få sprøyter igjen, før søstern min og jeg skal møte presten. Vi har valgt å holde mamma utenfor dette, da hun pga sykdommen sin har litt vanskelig for å skille fantasi og virkelighet.
I morgen skal jeg atter inn til CT og skanne lunger, nyrer, lever, bekken etc.. Begravelse blir tirsdag, og onsdag skal jeg til onkologen og få svar på prøver. Livet er ganske hardt innimellom. Nå må vi vel snart ha fått vår dose. Kjenner meg litt bevisstløs om dagen. Alle snakker og prater, jeg også, men jeg får ikke med meg en dritt. Hvis noen spør meg etterpå hva vi har snakket om, virker jeg om mulig enda mer forvirret enn min kjære mor.

Snart jul :)

Hei igjen...

Siden sist har jeg fått bekreftet at eggene mine hadde gått ut på dato, og det ble dermed bestemt at jeg skulle begynne med sprøyter. En i hver skinke. I begynnelsen hver 14. dag men etter hvert en gang i måneden. Gikk ganske greit å få de, sykepleierne er jo så flinke. Men fytterakkern, har merket de etterpå ja. Nå vet jeg hva overgangsplager er ja. Første dagene etter var jeg veldig kvalm, og urinen luktet død og grønne skoger. Så kom hetetokter, frostrier om hverandre. På med teppe - av med teppe. Fikk også litt humørsvingning, så mannen min ble litt oppgitt. Det er mange år siden jeg har vært så irritert over så lite he he. Stort sett, merker godt at ting skjer i kroppen. Dagen etter sprøytene, var det tid for skjellett gjennomlysning. Har ganske vondt i benet, og blir jo litt stressa. Kan være slatters, men synes kanskje det er litt langt ned. Uansett får jeg snart beskjed om det. Ny kontroll runde nærmer seg. Til uka blir det nye sprøyter på torsdag og ct på fredag. Innvendig sjekk igjen. Har kjent i det siste at jeg er rimelig fed up. Lei av å gå her hjemme, og blir ganske tiltaksløs og dermed føler jeg meg sliten el vica versa. Lengter etter Tyrkia, sol og varme og bare batterifylling.
Har store planer for jula, i år også. :) Men oppdaget med et sjokk at det var 2. advent i går. Oj oj oj, skulle jo vært ferdig med julegaver og bare kost meg jeg nå. Men hallo, tenker du sikkert nå. Jeg går jo bare hjemme hver dag, og har allverden med tid. Ja man skulle kanskje tro det. Men noen dager er all energi sugd ut, og jeg ender opp med en pc eller bok. Ja ja, slutt å klage, blir jo jul i år også. Om enn, noe annerledes. I år skal vi nemlig feire jul nede på aldersheimen, med mamma og pappa og søsteren min og hennes familie. Så vi blir en hel bunch. For første gang på sikkert 18 år skal jeg ikke lage julemiddag. Åhhh, blir deilig. Se på tre nøtter til Askepott, kanskje få med seg kirken, og ikke noe stress. Gleder meg. Etter middagen blir vi med hjem til søstern min, så da blir det bare nyte der også. Sukk, juleglede!!
I dag skulle jeg egentlig reist til København...Heldigvis, ble vi enige om at vi dropper båt nå. Har jo grua meg hele helgen sånn som det har blåst. Blir sjelden syk, men veldig reeeeedd. Får skikkelig panikk når bølgene er for store. Ja ja, nå avslutter jeg, bikkja skal på tur og sjøl må jeg vaskes. Kos deg masse i ventetiden, snart er det jul!!!!!

Blodprøver, demens og frieri

Overskriften indikerer litt av hva som har skjedd siden sist. Tenker dere er spente på frieri, men dere må nok vente. Er ikke meg det gjelder heller he he, er jo allerede godt gift og fornøyd med mannen min.
Tønsberg turen var veldig bra, og maten vi kokkelerte alle sammen var bare en høydare. Veldig godt med mye påfyll, for etterpå har det skjedd greier og ting. Foreldrene mine har fått plass på eldresenter, utrolig nok. 20 søkere og to plasser, og så får mamma og pappa de. Er jo nesten som å vinne i lotteri. Men indikerer nok at de er veldig syke. Det var et meget skeptisk ektepar som satte seg inn i bilen min den dagen de skulle flytte. I de påfølgende dagene, var det hele tiden snakk om å reise hjem. En dag lå barbermaskinen til pappa i veska til mamma. Da jeg spurte om hvorfor hvisket de lavt at de skulle rømme!!! Ja ja. Pappa har dessverre blitt verre, men da har rømlingene ihvertfall fått noe annet å tenke på.
Selv har jeg vært på sykehuset for et par uker siden for å skylle vapen min igjen. Da kom legen løpende og sa at jeg måtte ta en ny blodprøve og spurte meg om jeg visste hva MUK er. Jeg bekreftet at jeg visste at det er en kreftmarkør som sier noe om sykdommen er i ro eller økning. Jeg måtte ta en ny prøve da den jeg hadde tatt forrige gang var mye høyere, og de hadde fått svarene etter siste legekonsultasjon. Uff fikk litt hetta, men fikk da tatt prøven. Skulle få svar etter 14 dager. Og det har vært noen lange dager. Brukt masse energi på dette samt foreldrene mine.
Det var derfor deilig å reise bort på langweekend til Sverige for å feire min kjære venninne som ble 50 år. Festen ble holdt i et gammelt hus fra 1600 tallet, 60 gjester og stor stemning. God mat men er nok ikke kultivert nok til å like chevre. En slags ost. Syntes det luktet sau jeg. og det er jo laget av geitemelk. Mange flotte taler og sanger til jubilanten og da samboeren flesket til med et frieri også, ja da var det fullbrakt. Alle hjerter gledet seg og ikke et øye var tørt.
Etter hjemkosten onsdag kveld har jeg fått med meg besøk på heimen samt legebesøk i går. Svar på prøven. Viste seg at MUK hadde økt fra 120 før ferien til 350 nå. Det er derfor på tide å bytte medikament. Min kjære følgesvenn gjennom 10 år: Tamoxifen, skal nå byttes ut mot noe annet. Dette andre midlet fordrer imidlertid at jeg er ferdig med overgangsalderen naturlig. Derfor ble det ny blodprøve i går for å sjekke dette. Dersom jeg ikke er der enda, skal jeg til RAdiumen for å få bestrålt eggestokkene mine. Er vel ikke behov for de lenger nå. Dersom ikke dette har ønsket effekt skal jeg begynne med cellegift på nyåret, men da i tablettform som skal inntas en om dagen i lang tid. Så lenge det har effekt. Heldigvis mister jeg ikke håret og det skal også ikke være så mye sideeffekter med de.
Ja ja, livet går videre. Ble faktisk litt oppstemt i går. Føler liksom de har oversikt og ting på stell når det gjelder sykdommen min. Ja ja, psyko kanskje, he he. Har tatt en viktig beslutning som har ligget og ulmet lenge, og etter nøye vurdering kommer jeg nå til å søke uføretrygd. Skjer jo no hele tiden, så da får vi se hva resultet blir. Nå må jeg avslutte, skal ut og shoppe med mannen min. Spennende ting som malingsrulle, dopapir og sånn he he. Ha en super dag klem Stin

Vinteren nærmer seg

Hei
Lenge siden sist. Har vært ganske travelt lenge, samt at lysten til å skrive og dele alt ikke helt har vært til stede. Noen ganger trenger man å bearbeide ting inni seg også.
Mangt har skjedd siden sist.
Jeg har blandt annet kommet i en ny kategori også - pårørende til kreftsyk slektning. Rett før ferien, fikk vi den triste nyheten om at min far også har fått kreft. Rart å stå på sidelinja, og særlig siden han ikke skal få noen behandling. Veldig vondt til å begyne med, men etterhvert så kommer hverdagen og det blir vanlig. Selv om det selvfølgelig går innpå en og se at han langsomt svinner hen.

Etter nesten seks uker i Tyrkia i sommer, var det deilig å komme hjem. Komme hjem til norsk luft, kald og ren. Men oppholdet gjorde godt. Følte meg faktisk ganske frisk dernede, akkurat som før tilbakefallet. Og det var deilig. Var ganske sprek da jeg kom hjem også, og hyppige skogsturer med Bajaz har gjort underverker. Var på kontroll for noen uker siden, og følte meg sikker på at alt var supert. Dagen før hadde jeg gått i skauen og virkelig kjent lykkefølelse og følt meg som top of the world. Så da vi skulle inn til onkologen dagen etter, var jeg ihvertfall sikker på at alt var i orden. Onkologen lurte på hvordan jeg hadde det, og jeg sa at det var bra. Hun fortalte da at de hadde sett noe i leveren min, først gang i desember men da var det så lite, men nå var det blitt 2, 7 og 9 mm så ville hun fortelle meg det. Hun sa at de ikke er helt sikre på at det er kreft før 1 cm. Men siden det var så nære nå så ville hun informere. Hun sa også at dette hadde de full kontroll på, og at det vokste veldig sent. Hun forsøkte virkelig avdramatisere det hele. Merkelig nok gikk jeg ikke i kjelleren, men konstanterte bare hva hun sa. HUn sa at nå måtte jeg ikke gå i kjellern, men fortsette som før. Dette hadde de kontroll på! Jeg ville imidlertid vite hva som så vil skje etterhvert. Når svultsten er 2 cm bytter de medisiner, dvs min følgesvenn siden 2002 Tamoxifenen (antiøstrogener) vil bli byttet ut. Ved 4 cm får man cellegift.
Ok, så visste jeg det. Ble litt tom, og det tror jeg min kjære ble også. Men vi var begge optimistiske da vi gikk ut fra onkologen. Merker imidlertid at jeg har brukt mye krefter og energi på å fordøye dette. Særlig om natten. Da jeg kom hjem gikk jeg inn på en facebook side som er for oss som har eller har hatt brystkreft. Skrev hva legen hadde sagt og fikk mange svar. Blandt annet fra tre damer i samme situasjon. Hun ene hadde fått cellegift og alt var vekk iflg ct. Hun andre hadde ikke gjort noe verken behandling eller medisinskifte og levde bra med metastasen da denne vokste så sakte. Hun tredje hadde fått en behandling som heter radio frekvens ett eller annet og var blitt helt kvitt metastasene sine. Behandlingen går ut på å kjøre en nål inn i metastasen og kjøre vekselstrøm inn. Da vil temperaturen i svulsten bli 50-60 grader og kreftcellene dør.
Høres spennende ut, og jeg har også lest litt om dette samt snakket med fastlegen om det. Han mente jeg trygt kunne vente til desember da jeg skal inn til neste kontroll. Ble litt glad for det, for selv om det er spennende og lokkende, er jeg blitt livredd operasjoner og narkoser, hvis det ikke er ganske sikkert at det går bra. Leveren er jo et blodig organ, og faren for blødninger er tilstede. Derfor er ikke operasjon aktuelt i mitt tilfelle sa onkologen.
I Tyrkia tenkte jeg mye på jobben, og vurderte om ikke jeg skulle starte å jobbe da jeg kom hjem. Imidlertid har jeg nå innsett at pt. må jeg bare slenge inn håndkleet. Dette er i overkant av hva jeg klarer. Noen dager er full av energi og glede, andre litt mer rolig - sofasleng og god bok.
I dag har søstern min og jeg sammen med foreldrene vårt hart ett møte med kommunen som kanskje kan bedre ting litt i fremtiden. Vi snakker om pleiehjemsplass. Ikke hyggelig i hele tatt, men som vi døtrene ser det, veldig nødvendig. Får vi dette på plass, faller ihvertfall en byrde av skuldrene mine.
Nei, nå kaller morspliktene. Må kaste meg rundt og lage litt fredagsmiddag til oss. Ha ei fin helg.
PS imorgen skal jeg og min kjære til Tønsberg til gode venner, og da får jeg ihvertfall påfyll av det meste tror jeg.

Jippi igjen

Var på sykehuset og fikk bare gode nyheter i dag. Jippi, så bra, og er så glad. Legen sa at nå kunne vi bare senke skuldrene og nyte livet. Veldig veldig glad. Fortalte henne om nedturen med Nav i går, og da spurte hun hvorfor jeg var på AAP, og ikke ufør, for det er jo ikke noe å avklare er det vel?? Du skal jo ikke begynne å jobbe igjen sa hun. Fikk sagt at ting ikke er så opplagt. Hun anbefalte meg å snakke med en sosionom, så det får jeg gjøre etter sommerferien.
Nav karen ringte igjen i stad også, skulle komme tilbake til mandag.
Men akkuratt nå, veldig glad. God fredag!!

Svart eller hvitt, ingen nyanser.

Ja det er litt sånn jeg føler meg om dagen. Fra loft direkte til kjeller uten å gå innom hovedetasjen først. Skjønner du hva jeg mener?? Får jeg en litt dårlig nyhet er det rett ned. Etter en stund, og litt tankegang, hender det jeg kommer meg opp til hovedetasjen, men litt slitsomt med den direkte heisen hele tiden. Ja ja, tida flyr avgårde. Jeg var på ny CT på tirsdag. Gruet meg faktisk ingen ting og var sikker på at den var bra. Har hatt litt å tenke på med foreldrene mine i det siste, og det har fjernet fokuset fra meg, noe som er bra for min del, selv om jeg skulle ønske foreldrene mine var friske og fine.
Jeg og mini reiser jo til Tyrkia om snaue 14 dager og gleder oss til det. De andre kommer etter ei uke senere. Som i fjor har jeg sendt søknad til NAV med kopi av brev fra legen min som bekrefter at dette ikke er til plunder og heft for behandling og oppfølging vedr. sykdommen, og at jeg har godt helsemessig av å komme meg bort.
Stor var derfor overraskelsen da saksbehandleren fra Nav ringte meg i går og sa at jeg kun fikk være borte i 4 uker, ellers mistet jeg AAP , (arbeidsavklaringspengene) mine. Jeg spurte om det var nye regler fra i fjor og vel egentlig ikke problemet. Så lenge legene og jeg er enige om dette,så spiller det vel ingen rolle om jeg er her eller der. For meg spiller det en stor rolle! Jeg har muligheten for å komme litt vekk fra alle vonde tanker som gjensøker meg flere ganger om dagen. Vel, etter å ha lagt på røret med saksbehandler, hadde heisen allerede tatt meg rett i kjellern, og jeg så ingen alternativer. Snakket med søstern min som plutselig fikk en hysterisk Stin på tråden. Jeg koblet meg på Nav's hjemmeside, og så at man kunne godta midlertidig opphold i utlandet..bla bla bla. Ringte derfor opp til Nav igjen og pratet med en annen saksbehandler som var veldig forståelsesfull, og dermed kom tårene tilbake. Åh....ble helt grinedame på telefonen, hun sa at jeg måtte prate med saksbehandler. Da jeg fikk han på tråden prøvde jeg å skjerpe meg men fikk det ikke helt til. Spurte om det var nye regler fra i fjor. Nei,var vel ikke det. Men sånn var reglene. Ja ja, etter en lengre samtale, skulle han høre med sin overordnede om de kunne gjøre noe unntak. Etter å ha lagt på og roet meg litt, kom fornuften tilbake, og jeg fikk karret meg opp i hovedetasjen. Her så jeg jo at i værste fall får jeg bruke litt sparepenger og ta meg fri ei uke til. Er jo ikke alternativ å reise hjem og la mann og barn være igjen i Tyrkia. Mye sagt om lite kanskje, men det er litt for å vise at jeg er så utrolig emosjonell nå, ja har vært det før også, men da har det vært en forbindelse med fornuften, noe som nå tar lengre tid å koble på.
I dag tidlig ringte telefonen, var fra onkologen Drammen. Har jo time der på tirsdag for å få svar på CT og blodprøver. Sekretæren som ringte lurte på om jeg kunne komme i dag. Babu Babu, røde alarmklokker begynte å ringe med en gang. Jaha, hvorfor det da. Nei, de hadde så fullt på tirsdag og i dag var det mere tid. Tid til hva, tid til å gi meg dårlig nyheter tenkte jeg med en gang. Jeg skulle sjekke med mannen min og ringe opp, som sagt så gjort. Dirrende slo jeg nummeret til sykehuset og snakket med sekretæren igjen og bekreftet avtalen. Det er ikke noe galt vel, spurte jeg. Nei, jeg er bare sekretæren og har ikke sett på journalen din jeg sa hun, men jeg ringer
bare fordi det er så fullt på tirsdag og ledig tid i dag. OK
Etter å ha lagt på kunne jeg bare glemme frokost, holdt på å kaste opp, og fikk ett akkutt tilfelle av løs mave.
Rett i kjellern. Fikk kjørt mini til tennisskole, og snakket med svigerinnen min og søstern min som begge klarte å roe meg ned. Søstern min er forresten litt psycho, hun ringte for å ønske meg lykke til hos legen i dag. Og det visste hun jo ikke at jeg skulle da hun ringte? Ikke første gang hun har senset ting om meg
Nå er det en time til jeg skal møte mannen min og gå på sykehus, forsøke å få tiden til å gå. Går nok bra!!
Er noen i det siste som har spurt meg om jeg har begynt å jobbe. Føler meg litt lat da som sier nei. Men, tror kanskje ikke de som spør skjønner så mye om kreft og det som følger. Er ikke som en mageoperasjon eller benbrudd. Er ikke som å få brystkreft første gang heller. Nei, det gjør noe med deg. Tankene som ikke lar deg få fred. Engstelsen som går gjennom marg og ben før hver kontroll, hvert røntgen eller CT. Skrekken som treffer deg hver gang de ringer fra sykehuset. Man føler seg ganske skjør. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trodd jeg ville bli så svak. Muntrasjonsråd, positiv og sterk, er jo det jeg er. Eller? Kjenner nå at det har kommet inn litt andre aspekter også.
Nei nå tror jeg at jeg skal avslutte, bir litt for mye gravalvor eller dødsalvor he he. Jeg får trene litt tror jeg, finner frem Wii og tar et par slag tennis, he he. Ellers kan jeg også anbefale Det gyldne kompass på Wii he he. Bilspill er foreløpig litt vanskelig. Og så må jeg snart begynne å vaske å rydde her, min kjære datter kommer jo hjem på tirsdag. Gleder meg!!! Ha en fin dag, klem

Smålei

Hei igjen. Tida flyr avsted og vi er allerede halvveis i juni. Sommeren er her selv om regn og sol bytter hyppig om dagen. I dag er jeg skikkelig sliten og lei. Lei av å gå sånn, på vent. Lei av alle tanker som innimellom melder seg. Lei av å måtte hvile om dagen. Jeg vil at ting skal være som de var før sykdommen slo til igjen. Helst sånn som det var før første spredning. Da livet var normalt. Selvfølgelig var det slitsomt, mye stress og mye kav, men man slapp denne usikkerheten som faktisk gjelder livet ditt. Selvfølgelig tenker jeg ikke på dette hver dag nå, men det ligger over deg, og får deg til å stå opp flere ganger om natta for å gå på do, eller gir deg stive nakkemuskler. Kjeder meg masse i dag og er rett og slett drittlei. Jada, sikkert mye jeg kan gjøre. Begynt å tenke litt på jobb eller ikke jobb. Det er så vanskelig. Er ikke fordi jeg er lat eller arbeidssky. Tror dere som kjenner meg vet det, men alikevel føler man seg slik ovenfor andre som ser eplekinn og frisk farge. Er så usikker på hva jeg skal, hvor jeg skal. Hva jeg skal tenke og hva jeg skal prioritere. Hvor lenge skal jeg leve. Det er jo det det går på. Hva skal man fylle livet sitt med så lenge man er her.
Akkurat nå føles det ihvertfall litt tomt og kjedelig. Gutta er store, og har venner. Ser ikke eldste sønnen så mye ihvertfall, og eldstejenta er jo fortsatt ute å reiser.
Hvis noen har noen gode innspill, tas de imot med takk.
Ha en fin onsdag, i morgen er det feiring av 17-års dag til eldste sønn.
Klem Stin
PS en god ting er at jeg har kjøpt meg ny sykkel. Jippi, får den denne uken tenker jeg, og det er jeg veldig glad for. Splitter ny DBS damesykkel, så jeg slipper å ligge halvvondt over sykkelstyret.

Fra kjeller til loft, avstanden kan være kort.

Åh så glad jeg er!!! På fredag skulle jeg få svar på prøvene mine. Og siden jeg tok CT en uke tidligere har jeg vært drit nervøs rett og slett. Sovet dårlig om natta, og kjent det på kroppen. Det som var skremmende denne gangen, var jo at de tok CT av hodet mitt, og det har jo ikke vært sjekket siden strålingen i januar. Mange tanker har derfor florert i hodet mitt. Og hele tiden, er jeg litt svimmel nå, har jeg litt ekstra vondt i hodet?? Det er kjempeslitsomt. Og så skal man jo oppføre seg normalt når man er sammen med andre. Natt til fredag ble nok en natt uten for mye søvn. Gikk en tur med bikkja for å få litt annet å tenke på. Gikk og prøvde å se for meg hvordan møtet med legen skulle gå. Hva ville hun si. Men for første gang, tørte jeg ikke, eller klarte jeg ikke å se for meg noe positivt. Tror kanskje det er en sammenheng med legevisitten i desember. På vei til sykehuset da, da satt jeg jo og formulerte hva jeg skulle skrive på facebook da jeg kom hjem. Juhu, det var selvfølgelig ikke kreft, og jeg har bare virus på balansenerven. Men som dere vet, slik gikk det ikke og fallet ble desto høyere. Vel det er historie nå.
Min kjære kom å hentet meg til timen, og vel oppe på onkologen møter jeg min kjære sykepleier Anne Karin i gangen. Bare jeg ser henne, begynner jeg å grine. Hun er det søteste menneske jeg vet, og lurte på om jeg orket å sitte sammen med de andre pasientene. Jada, sa jeg, bare skjerpe meg litt jeg nå. Har jo ikke grini noe før, men du er visst en utløsene faktor du nå, sa jeg. Hun hvisket meg i øret, at hun hadde ikke lest svarene mine, men trodde ikke jeg skulle grue meg sånn.
Så da satte vi oss på venterommet, litt, mikroskopisk, lettere. Etter en stund kom vi inn til legen, og vi satte oss ned. Hun spurte om jeg var klar for gode nyheter i dag, for det var det eneste hun kunne gi oss. Jippiii!!!!Hun fortalte at fortykningen jeg har hatt på lungen min siden 2008 fra forrige spredning, nå var forsvunnet. Jøss, hvordan har det skjedd?? Kan det ha noe med at jeg prøver å unngå sukker og spiser mye grønt. Inspirert av boka "Kreft og terrenget ditt", som handler om anti kreft mat.
Så kom vi til hodet, som jeg hadde gruet meg sånn til. Hun sa at på bildene var det vanskelig å se om det bare var arrvev eller om det var noe kreft igjen, men uansett var det ikke aktivitet i det. Jippi, så deilig.
Nå får det bare holde seg dødt og begravet. Etter nyheten ble jeg nok en gang på grinern. Åh så glad jeg ble!!! Legen var kjempeok, forsto at det var vanskelig å gå med dette over seg. Hun vil ha meg inn til kontroll hver 2. mnd så det er jo positivt på en måte å få så tett oppfølging. Men hun sa også at hun følte de hadde meget god kontroll på sykdommen min. Enda flere kilo forsvant fra skuldrene mine.
Vel ute av sykehuset feiret min kjære og jeg på konditori. Condelica i Drammen har supergode kaker, og noen år siden sist jeg var der. Kvelden feiret vi med litt rødvin. Åh så deilig, nå er det fri, ihvertfall til neste CT. Ha en super helg, ja søndag!! I dag er det bursdag til fadderbarnet mitt.
Stor glad klem

Det går upp det går ner, det går rundt en liten bit, det är en evighetsmaskin.

Vet ikke om dere husker denne slägeren fra nabolandet vårt? He he. Men sånn er jo livet. Var i kjempeform for noen dager siden, og så var jeg med og plantet hekk, og ble sjokkert over hvor fort jeg ble sliten??? Like mye hukommelse som en elefant. Dagen etter, tenkte jeg at hagen trengte litt omtanke. Men da jeg sto i trappa hos leieboern vår og lukte i beddet, skalv bena som på en gammel institusjonspasient :) Da jeg kom inn sovnet jeg og sov i 3 timer. Etter det kjenner jeg at jeg har gått et par uker tilbake i formen. Kjørte til tennis på mandag, og blandingen av skygge/sol, gjorde heller ikke øyet noe bedre, snarere litt verre. Ja ja, det var denne tålmodigheten. Jeg trodde liksom at når jeg nå var kommet i form var det en statisk situasjon, jeg regnet ihvertfall ikke med bevegelse bakover, bare fremover. Men, skal vel ikke klage. Sola skinner, og mannen min er snill og slår meg ikke he he. Nei nå ble jeg kanskje litt useriøs, og det ligner jo ikke meg. I morgen skal jeg på sykehuset og ta blodprøver før jeg skal ta ct på fredag. Som tidligere nevnt, dette gruer jeg meg litt til. Ikke undersøkelsen, den har jeg jo tatt så mange ganger, men for resultatet.
Skal på vinkveld med tidligere kollegaer på fredag kveld, så det blir koselig. Gaver til pakkeleken ligger klare, så det blir nok bra.
Nei, nå får jeg gå og ordne meg litt, morgentimene bare flyr avgårde, og nå er det snart lunch tid.

Prøver meg igjen på oppdatering ;)

Så var det atter fredag, og mye har skjedd siden jeg sist skrev på bloggen. Vi har bl.a. vært en uke i Tyrkia. Det var kjempedeilig og veldig avslappene selv om været nok var kaldere der enn her. Siste dagen, da vi dro kom varmen uten den kalde vinden som hadde vært der ellers. Åh så deilig. Da vi kom hjem hadde varmen som hadde herjet i påskeukene kjølnet ned noe. Vi varl litt spente før vi dro hvordan jeg ville klare dette, men det gikk jo over all forventing. Til og med hjemreisen som ble i lengste laget. Flyet var 5 timer forsinket!! Vi fikk ingen beskjed, og det hersket til tider kaos på flyplassen. Flyet skulle gå klokka fem, og kvart på ble vi bedt om å gå til gate. Og så skjedde det ikke noe er. Etter en stund forsvant flyet vårt fra skjermene, og plustselig dukket Trondhjem opp, skulle hatt avgang tidlig på dagen. Etter tre kvarter fikk vi beskjed om at vi skulle gå til en annen gate. Flyet vårt var utsatt to timer. Vi flyttet oss ut i avgangshallen igjen, da den hadde en mye mer behagelig temperatur. Det kom ikke opp noe mer info om flyet vårt. Klokka ble sju og kvart over sju. Ingen info på skjermene der vi satt. Da gemalen og poden gikk en tur, kom de plutselig tilbake. Flyet vårt var satt opp på en helt annen gate to etasjer under der vi satt. Fortsatt med avgang klokka sju. Til slutt ba vi om å snakke med flyplass ansvarlig, da fikk vi beskjed om at flyet var utsatt til ni. For å avslutte en lang historie, kvart på ti, kom vi oss endelig av gårde. Men for et fly!!! Glad jeg er blitt bedre av flyskrekken min, for dette var et gammelt fly. Vinduet hvor mini satt var skikkelig sprukket opp, gemalen følte han satt på stålet. Og...det gjore han, så vi da han reiste seg, setetrekket var skikkelig løst og falt nesten av. De informerte om at de måtte ta en vedlikeholdsjobb på flyet, og at flysikkerheten kom først. Skulle gjerne visst om det var en liten bagatell de fikset eller om det var noe viktigere som landingshjul eller motor. Men men, vi kom oss nå hele hjem, 5 timer forsinket.
Formen min er betraktelig bedre etter jeg kom hjem synes jeg. Føler øyet er mye bedre også, så nå kjører jeg bil igjen, halleluja! Det er frihetsfølelse når man kan kjøre bil. Komme seg litt lettere ut. Den bratte bakken opp til meg har tidligere stoppet evt. turønsker, men nå er jeg atter ute å går tur med Bajaz. Onsdag var jeg oppe i skogen og gikk en runde, og det var lenge siden. Tenkte jeg skulle få til dette hver dag, men ikke alltid det passer. Litt mange ting som skjer innimellom. Men det er jo bare bra! Føler at jeg er lettere til sinns, etter ferien. Neste uke nå startet undersøkelsene igjen, og må si jeg er ganske spent. Skal ha CT av hodet, og overkroppen fredag. Er ikke så redd for ct av kroppen, men spent på hva CT av hodet viser. Og om de kan se noe i det hele tatt. Men tror og håper at alt er bra. Som ei venninne av meg sa, du er som en katt med liv, kommer alltid ned på beina. Og det skal jeg denne gangen også. Er jo bare på liv nr. 3. Jøss føler meg nesten som Mario jeg. Får håpe den er god som styrer kontrollen he he.
Ha en fin helg

Bak nedrulede gardiner

Hei på deg, er du ute og nyter sola??? Det gjør ikke jeg!! På kjøkkenet med alle gardinene rullet ned, der trives jeg om dagen. Øyet er som du skjønner ikke noe bedre. Og da blir livet fryktelig isolert, men på grunn av bl.a. min kjære søster får jeg da luftet meg litt. Så på onsdag var min kjære far, søster og jeg på harrytur med innlagt retur på båten. Kjempefin tur. Ja, vet jeg høres ut som en pensjonist, men lever som en, snakker som en he he.Vi fikk handlet og spist på restauranten. Eneste jeg savner er matlyst og appetitt. Så mye godt på buffeten, smakte på litt men ble mett litt for tidlig.
I dag har jeg vært hos fastlegen. Føler egentlig det er litt bortkastet å være der. Blir jo å gå igjennom resultater fra sykehuset. Men fikk en anbefaling på en bok fra ham i dag som heter Kreft og Terrenget ditt, skrevet av David Servant-Schreiber. Tenkte jeg skulle prøve å få tak i den. I tillegg ble jeg anbefalt å drikke grønn te to ganger om dagen, det får jeg stort sett til i dag. I tillegg anbefalte han en smoothie istedet for brødskiver, da dette ikke frister.
Smoothien består av frosne skogsbær, cottage cheese, linfrø, gulrot, olivenolje, frukt (banan, appelsin eller granateple) samt gurkemeje.
Endelig en oppskrift med gurkemeje. Leste jo tidlig om gurkemejes gode virkning på kreft, men har ikke helt visst hva jeg skal bruke det i.
I dag skal vår lille hund på ferie til niesen min. Etter dattern i huset dro, er d ofte litt diskusjoner om hvem som skal gå tur, så det blir nok litt ferie for oss også.
Er litt nervøs for håret mitt, eller rettere sagt mangelen på sådant. Får en liten svart remse bak i nakken, mens resten står på stedet hvil. Har så vidt litt pigger, men er en del blanke flekker synes jeg. Med cellegift kom det så fort tilbake, så blir litt utålmodig. Er ikke mye stas om sommern å gå skinna. Folk glaner, og det er ikke hver dag man er sterk nok for det. Ja kan bruke noe på hodet og skal det men i 40-50 grader, vel, sier seg sjøl at det kan bli litt hett. For uinvidde skal jeg 5 uker til Tyrkia i sommer. Reiser på den værste tida, juli-august så det kan jo bli spennende.

Nei, nå avslutter jeg, ha en fin helg hvor eller hva du skal.

Ingen ting som gode nyheter.

I går var jeg på sykehuset for å få svar på prøver. Men først skulle vi innom øyeavdelingen. Legen så fort at det ikke var noe bedring å spore, og øyet er like vondt og veldig lysømfiendtlig. Legen bladde i felleskatalogen sin for å se om han kunne finne noe bedre midler å bruke, samme gjorde han forøvrig forrige gang jeg var der også. Til slutt sier han at jeg kunne få noen tabletter, men han hadde ikke så store forhåpninger til de. Samme som salven og brukes sammen og 5x dagen. Eneste var at de var så dyre sa han, men etter mer lesing lyser han opp og sier at dersom onkologen skriver på får jeg de på blå resept. Har visst noe med at jeg er på immunreduserende behandling. Vel, etter mye snakk er vi på vei til onkologen, 5-10 min for sent ute. Ingen resepsjonist så vi setter oss på venteværelse. Legen kommer ut og henter inn en annen pasient. Vi venter og venter og venter, til slutt kommer legesekretæren. Har du time nå?? Ja, vi hadde for tre kvarter siden sier jeg da. Oj tror den timen er blitt slettet jeg sier hun. Men skulle sjekke med legen om hun kunne snakke med meg. Litt etter kommer hun tilbake, og bekrefter audiens hos legen. Etter 1,5 time er det endelig vår tur. Alle prøver var fine, ingen tegn til spredning noe sted. Åh så deilig. Onkologen gjorde det litt spennende for oss, unødvendig synes jeg. Hun begynte å lese prøvesvarene på skjermen, gamle onkologen hadde alltid satt seg inn i det før vi kom inn og kunne gi oss svarene raskt og greit. Men men, er vel forskjellig arbeidsmåter. Hun sa også at de hadde sjekket prøvene vedr. blodproppen mer, og at for sikkerhets skyld øker jeg styrken på blodfortynnede sprøyter 14 dager. Dette fordi jeg er litt andpusten enda.
Som sagt så gjort, innom apoteket en kjapp tur og hente medisiner før hjem. Veldig greit med øyepiller på blå resept, kostet godt over 1.000,- for 5 dager. Tusen takk NAV.

Falsk alarm

Kort innpå, tok røntgen på fredag, og fikk telefon i dag om at jeg måtte komme i løpet av et par timer. Ble rimelig stressa, var på en liten brunch hos ei venninne først. Gruet meg sånn,og heldigvis tilbød ei annen venninne seg å bli med meg da det ikke passet for Odd Arne eller søstern min i dag. Rimelig urolig, men det var det ingen vits i. Legen fortalte at de hadde sett noe på bildene, men at de var usikker på om det var en ny blodpropp eller rester av den forrige. Jeg skulle derfor ta en blodprøve for å finne ut av dette. Som sagt så gjort og jeg reiste hjem og slappet av. Og rett før fire kom beskjeden, det var ikke blodpropp. Jippi. Da er det en ting mindre å bekymre seg for.
Ha en super dag

Søndag, alene hjemme

Ja så var snart den helgen gått også. Er ganske dritlei av å være i dårlign t form nå kjenner jeg. Men nå må jeg bare konsentrere meg på at forkkjølelsen og blir bra, og vips så er jeg 50% bedre ;) Dersom det er blodpropp og jeg får økt dosene mine med blodfortynnende, vips 75% bedre. Jeg er blitt så tynnhåret, ok skinna som mini sier. Virker jo ikke som det kommer ut noe hår. JOda har kommet litt, noe som har gledet meg stort, helt til mini i går satt ved siden av meg og plukket ut noe uten at jeg merket det. Men da må jo det bety at det fortsatt er aktivitet inni der, og satser dermed på at det blir borte også, vips 100% frisk. Ok, så ble jeg litt useriøs her da kanskje, men må jo være lov til å satse litt. Akuratt nå føler jeg meg faktisk litt sprekere enn på flere dager.
Så nå vil jeg gjerne ta opp en annen ting som er et stort mysterium for meg. Landskamp i går, Danmark -Norge. Begynte litt dårlig, jeg sang med på danske nasjonalsangen, da var gutta så sinte at de ville fjerne meg fra stua. La inn ett par heia rop også, uff, ikke populært. Etter dette var jeg ganske stille. Var jo så elendig kamp at jeg sovnet. Etter kampen svitsjer min kjære fort med fjernkontrollen, og jeg våkner litt til. Ah spennende film, men nei, han må få med seg kommentarene etter kampen???? Hæ??? Mysterium. Dersom du har sett en kamp, hvorfor må du ha med deg kommentaren? Du har jo sett hva du har sett, gutta har spilt dårlig. Ingen kommentator i verden kan vel få de til å spille bedre i ettertid??
En annen ting jeg også er forundret over i det siste er Paradise Hotel. Et ordentlig møkkaprogram, men det eneste programmet min eldste sønn kommer inn i stua for å se. Og da vanker det armkroken på mor og litt nærhet med sønnen min. Uff, ser at dette kan komme feil ut, men er ganske koselig. Ikke så ofte han har tid til å sitte close to morra si om dagen.
Men, det var min forklaring til hvorfor jeg ser Paradise. Men igjen, disse jentene, ihvertfall noen av de, herre min hatt, er det ingen foreldre som kan stoppe de da?? Hmm skjønner det er vanskelig da de er fra ca 20-25, men uff får helt vondt jeg. Ei som ligger og vrir seg i undertøyet og klager over at hun klør så fælt på musa?? Herregud har vel fått sopp, eller kanskje kjønnssykdom da, sånn som hun kaster seg over gutta. Tenk neste gang hun skal i jobbintervju, uff. Nei nå høres jeg sikkert ut som jeg er ei gammel kjerring, og ja kanskje jeg begynner å bli det. Men, jeg håper for guds skyld jeg ikke ser mine barn inne på det hotellet.
Sånn ja, der fikk jeg ut litt damp.
I dag er eldstemann å trener, mini på fotballbanen, og min kjære på jobb. Så da blir det som en vanlig hverdag da ;)
Ha en fin dag alle sammen, jeg får se om jeg får laget litt ugang, eller kanskje litt nytte for meg. Lenge siden sist.

Forkjøla

Så var det torsdag. Mandag var den store undersøkelses dagen. Tok ganske mange timer, men greit å få det unnagjort. Tirsdag var jeg igjen på sykehuset denne gang til øyeavdelingen. Legen var enig i at øyet ikke var blitt bedre snarere verre. Er skikkelig lyssky, og klarer jo ikke kjøre bil, el. være ute. Legen tittet i den store medisin boka, men dessvrerre hadde han ikke noen ny vidunderkur. Så må nok bare utstå smertene og sviingen i øyet. Fikk noen dråper jeg kunne ta på om morgenen som skulle "fryse" pupillen, visst gjøre øyet mindre lyssky.
I går ringte de fra onkologen, de hadde antageligvis funnet en blodpropp i lungen min. Så i dag ringte de fra røntgen, skal ta ny ct i morgen for å sjekke blodårene i lungene. Ja, ja, har jo hatt dette før. Sa at jeg brukte blodfortynnende sprøyter, men at jeg ikke var så flink at jeg husket det hver dag. De hadde ikke sett at jeg brukte det, så da blir det vel evt. å øke dosen.
I tillegg er jeg blitt skikkelig forkjøla, så i dag synes jeg egentlig ganske synd på meg sjøl. Er lei av å feile noe hele tida. Så deilig å kunne gå en tur med bikkja eller ta en tur på Ikea, uten å legge inn så mye hvis og dersom og evt.
Ok logger av, ha en fin kveld. Torsdagskveld fra Nydalen i dag. Jeg er blitt skikkelig fan av morro program, så tar opp Åse Tonight, Dansken og Fingern og Kongsvik Ungdomsskole. Og så koser jeg meg med det på dagtid. Orker ikke alle disse seriene. Må le litt.

Tomt for varmtvann!!!

Søndag, en rolig sådan. Ihvertfall helt til mannen min opphisset fløy rundt her og sa at det var tomt for varmtvann, og da fikk ikke han dusje.
Been there, done that. Dette har faktisk vært en vanlig foreteelse for meg flere ganger, så jeg hisset meg ikke opp så mye. Var faktisk først i dusjen i dag, og nå kan jeg jo innrømme det..... ble en god dusj hvor jeg tenkte på Tyrkia. Så dusjet eldstesønn og så var varmtvannet slutt!!! Ooops. Vet hvor irriterende det er. Men, skjønte jo hvor sårt tema dette var ved lunchen hvor jeg prøvde å dra noen dårlige vitser om hvor deilig det var å være nydusjet. mmmm falt i dårlig jord gitt.
I går var vi i Tønsberg hos noen gode venner og innspiserte det nye huset deres. Så luftig og fint, masse vinduer og ny lukt. Moderne og fint. I bilen hjem spurte min mann om vi kanskje skulle bygge nytt hus, men det toget føler jeg er kjørt. Neste gang får det bli leilighet.
Formen er ganske ok om dagen, selv om øyet svir som et lite h..... Er veldig lysømfiendtlig også. Så det skapte litt problemer da jeg skulle på sykeuset fredag. Kom halvvei, da så jeg omtrent ingenting. Klarer jo ikke å se på det ene øyet. Kom meg frem og tilbake, men blir nok en stund til jeg kjører bil igjen. Skal til øyelegen igjen på tirsdag, så da får vi se hva han sier. Er vondere nå en forrige gang.
Nå tenkte jeg kanskje å besøke mine kjære foreldre som jeg ikke har sett på ihvertfall ett par uker.
I morgen blir undersøkelsesdagen. Blir spennende å få svar 1. april. Tok en ny blodprøve på fredag også som skal sendes direkte til Radiumen. Den er en kreftmarkør, som skal gi tydelig utslag dersom det er aktivitet i sykdommen.
Ha en fin søndag!!!
stor klem

Tiden får fryktelig fort

Hei og så var det fredag igjen. I dag skal jeg på sykehuset og ta mange blodprøver. Skal inn på sykehuset mandag og ta ct av kroppen og skjellett skintrografi. Så det er forberedelser for det. Febern er borte - juhuu. Formen er også bedre synes jeg, selv om det skal lite til for at de få kreftene jeg har er brukt opp. Men men sånn er det. Fått melding fra min kjære datter, hun har omgangssyke, og føler seg kjempedårlig. Ikke lett å sitte her på andre siden av jorda da gitt. "Mamma, jeg er så dårlig, hva skal jeg gjøre??" Uff, herregud, får jo helt hetta. Men så tenker jeg hun er faktisk voksen og på tur i Inda, dette blir en utfordring hun må takle. Men ikke lette for en curling forelder å ikke ile til med gode råd. (Er vel ikke så tøff som jeg gir uttrykk for her, men prøver he he)
Ellers er livet litt kjedelig om dagen synes jeg. Litt lite som skjer, og da blir det tanker. Nå spiller jeg litt Elton John. Fikk CD av sønnen min til jul som jeg ikke hadde hørt før. Det er faktisk ganske ok musikk å ha i øret. Deilig, og sangbart. Ihvertfall noe.
Nei, avslutter, skal jo snart ut og da får jeg ordne meg litt.

Kjedelig

Hei, ei uke allerede. Og det har ikke skjedd allverdens. Jeg våkner med feber om morgenen, og den forsvinner så snart jeg står opp. Jeg har fortsatt ikke begynt med kortison, synes jo at feberen blir mindre (tru kan flytte fjell). Det som er noe dritt er at jeg var på sykehuset på fredag på øyeavdelingen. Jeg hadde dessverre fått igjen Herpes på øyet, det er både smertefullt og langdrygt så dette var jeg ikke veldig fornøyd med.
Ellers føler jeg at formen er litt bedre. Føler jeg har litt mer krefter, men igjen, det skulle vel ikke så mye til he he. Jeg kan ikke skryte av kjempematlyst enda, men jeg klarer ihvertfall å få i meg litt mat nå og det er supert. Da går det litt bedre for hver gang. At jeg ikke har lyst på sjokolade og lignende tar jeg bare som en stor gevinst.
Nå skinner sola og jeg har avtalt at jeg skal ned til byen og møte søstern min og gå en liten tur med Bajaz i sola. Gruer litt nå for at jeg har tatt på meg for mye. Tenk hvis ikke bena bærer osv. herregud høres ut som jeg er 90 år i hodet. Nei, får vel kanskje kaste meg i dusjen så jeg blir klar til ut å gå etterpå. Ellers kjenner jeg pluselig at jeg er litt redd for hva fremtiden bringer. Gruer meg til den dagen jeg igjen får en dårlig melding. Vil jeg skjønne når den tid kommer at livet er ferdig, eller vil jeg hele tiden klare å se nye løsninger?? Uff, nei dette ble veldig trist. Uansett, kreft er en skikkelig møkkasykdom. Det er veldig slitsomt å leve med den. Det er ikke bare å ta seg sammen, og tenke positivt tenke fremover. Enkelt for andre å si som ikke har vært der. Jeg er flink til å klare å fokusere på andre ting, men dette er for mektig for meg også. Ihvertfall innimellom. Det er all denne usikkerheten. Har det begynt å røre på seg nå, er det et symptom?? Åh, så deilig livet hadde vært uten alle disse usikkerhetene.
Nei, nå var det tid for den dusjen. Dommedagstankene får få en utsettelse. Apropos dommedag, så ille med Japan. Og så glad jeg var for at min lille datter hadde reist dagen i forveien til India.
Ja ja, tiblake til dusjen. Ha det bra, nyt sola!!!

Onkologen

Var på sykehuset i dag. Min nye onkolog var syk og jeg hadde derfor fått time hos en annen som er under utdannelse, har tidligere vært lege på infeksjonsavdelingen, samten del måneder på Rikshospitalet under opplæring for onkologen. Han ønsket en bred testing for infeksjoner først, så det ble diverse blodprøver og urinprøve. Etter en lang stund kom endelig legen. Jeg hadde heldigvis fått en seng å ligge i, er ganske slapp. Legen kom og han fortalte at ingen av prøvene viste infeksjon. Det mente han kunne skyldes at jeg hadde hatt en feber liggende som hadde blitt nedslått av kortisonen. Eller så kunne det også skyldes at kroppen har vært igjennom en tøff behandling og at jeg hadde sluttet med kortison gjorde at jeg fikk væske i hjernen. Han sa videre at det var greit at det ikke var infeksjon for da kunne jeg begynne med kortison igjen. Hadde det vært infeksjon ville kortisonen ha fortrengt symptomene noe som ikke hadde vært heldig. Han lurte på hva jeg syntes om det. Jeg sa som sant var at jeg ikke var så happy for det, hadde endelig begynt å glede meg til å få igjen ansiktet mitt. Han anbefalte derfor at vi drøyer i to dager,desom det ikke har gitt seg, skulle jeg begynne med 2x5 medrol igjen.
Så da gjenstår det bare å krysse det som er slik at jeg slipper å begynne med de tablettene igjen
Nå sitter jeg her under teppet og fryser ,rister og skriver. Godt det er en pc og ikke en blyant, ellers kunne det blitt ganske utydelig he he.
Ha en super fin dag alle sammen :-)

Feber, feber,feber

Mandag igjen, og feberen har bare fortsatt. Ingen andre symptomer. Ringte onkologen nå, og jeg skal opp dit etterpå. Legen ville gjerne snakke med meg og ta noen blodprøver. Blir litt nervø av dette. Har vært litt svimmel i det siste. Åh, møkka drit sykdom. Er så lei disse nedturene. Orker ikke skrive mer nå.

Fredag igjen

Ja så er det fredag og siste dag i vinterferien for gutta. Eldste sønnen reiste på tur igår, skal være med en kamerat på Norefjell sammen med to andre kamerater. Og så skal de ikke ha med ski??? Minstemann har vært ett par turer i Aron og er med på tenniskurs.
Onsdag etter besøk hos mine foreldre, var formen dårlig igjen. Jeg hadde skikkelig tungt for å puste. Om kvelden fikk jeg skikkelig vondt i mellom gulvet, og det gjorde ikke saken bedre. Tok en beroligende tilslutt for å dempe smertene. Har jo litt å velge i :-) Våknet i går med litt feber, men etter en paracet og en time til på øret, var jeg fit for fight. Fikk kjørt mini på tennis og vasket deretter masse tøy. Følte meg kjempefin form, og hadde om ettermiddagen time hos fastlegen. Følte egentlig ikke noe særlig for å gå, blir litt lei av leger. Men, måtte jo dra. Og det ble som jeg trodde, ikke noe særlig som kom ut av det. Han fortalte at røntgen bildene var bra, men det visste jeg jo fra før. Jeg fortalte om feberen om morgenen og at jeg hadde feber i forrige uke også. Han målte feberen og sa at jeg ikke hadde feber nå, men det visste jeg vel. Han lyttet en gang til på lungene mine, men hørte ingen ting. Jeg sa at foreldrene mine bor i et røykehus, røyken ligger som ett grått teppe. Legen sa at jeg pga jeg har litt væske rundt lungesekken, kan være mer var på røyk og at dette kan være grunn til tungpusthet den dagen. Hmmm skeptisk, jeg har jo hatt den væsken der en stund, og var jo ikke tungpustet før jeg ble syk igjen.
Våknet klokka fem i dag, kjente meg varm. Tok feberen, og igjen hadde jeg feber, 38,6. Merkelig at denne feberen bare kommer om natten??
Har litt problemer med magen, så kan jo hende det er grunn.. Godt man er sin egen lege he he.
Jeg føler alikevel at formen er bedre generelt, og kjenner at jeg er litt mer positiv til fremtiden. Tror at formen nå som jeg slutter med kortison i helgen, vil bli merkbart bedre, og satser på at strålingen har tatt knekken på drittet i hodet. Blir alikevel litt nervøs, når jeg kjenner meg litt svingstang i hodet om kvelden. Men trøster meg selv med at det nok er pga at jeg fortsatt er sliten.
Ha en fin helg! Nå skal jeg spise frokost med mannen min )

Ensom

Ble nok noen tårer i går gitt. Eldstejenta er dypt savnet. Eldste sønnnen min, var tålmodig og holdt meg i hånda og strøk den da jeg fikk noen gråteanfall. Snill han. Men utpå dagen forsvant han til en kompis for overnatting. Minstemann var i slalåmbakken og kom ikke hjem før veldig sent, og min kjære jobbet overtid siden han kom på jobb så sent. Og siden søstern min fremdeles er i Tyrkia meldte den store ENSOMHETEN seg. Timene sneglet seg avsted, men fikk da ryddet litt så jeg holdt tankene litt på avstand. Herre min hatt, er jo blitt helt bortskjemt med all oppmerksomhet jeg har fått, så når man først er alene blir det så tomt. I dag har vært mye på nettet i håp om å få kontakt med Pia, men de er nok opptatt med å oppdage Tokyo. Var inne og sjekket at flyet deres hadde landet, og det var jo selvfølgelig i orden.
Nå har jeg laget meg "dimmelenke" og skrevet inn hvor de er og når de flyr, så har jeg litt oversikt.
Nei nå får jeg se om jeg skal besøke mine foreldre en tur. Gruer litt da jeg blir litt lei av å svare 100 ganger på om jeg er frisk nå. Men stakkars de kan jo ikke noe for det. Ha en flott dag. Klem

Og så har fuglen fløyet......

Ja i dag er det tirsdag og vi var tidlig oppe idag. Sto opp halv fire da vi skulle kjøre eldstemannen til Gardermoen for den store jorda rundt turen. Det var tidlig, men alle kom seg opp. Det ble en trist avskjed med kjæresten, og så dro vi avgårde. Vel inne på Gardermoen møtte vi reisevenninnen og hennes familie. Alle så så muntre og blide ut, så mitt fryktede hysteriske gråteanfall, kom derfor ikke til utløp. Har jo sett dette for meg, hvordan jeg hulker og gråter og tar helt av. Og hjemoverturen, hvor jeg bare griner. Men, det ble ikke sånn gitt. Har jo gruet meg så lenge også, så nå var jeg egentlig klar for reisestart så hun kommer raskere tilbake igjen. Og nå sitter frøknene i London og venter på flyet videre til Tokyo. Ja ja lille gullet mitt, går nok bra dette. (Er kanskje mest meg selv jeg prøver å overbevise?) I går skulle vi være sammen, men litt praktiske gjøremål, og litt søvn, og plutselig var huset inntatt av en haug med venninner. Ja ja, vi er nok viktige i livet deres, men det er også venninner og kjærester, så må nok bare finne oss i å dele ;)
Ellers er formen fortsatt preget med utrolig dårlig pust, blir andpusten av det meste. Var på sykehuset i går og fikk hilst på den nye onkologen min. Voksen dame, virket hyggelig. Hun sa at de ikke så noe galt på røntgen. Det var bra. Spørsmålet da er hvorfor jeg er så andpusten. Jeg kom med flere forslag (selvfølgelig, kanskje doktor jeg skulle blitt??) men fikk ikke så mange svar. Velger derfor å tro at dette er bivirkninger fra nedtrapping av kortison.
Uff, nei føler jeg meg skikkelig ensom. Savner jenta mi (allerede) og søstern min. Kanskje jeg skal gi meg over til hysterisk gråt nå??
Nei får se om er noe mer givende å gjøre, ha en super dag klem

Snart avreise

Hjelp, mandag allerede, og i morgen reiser dattern min på 4 måneders tur. I helgen har hun vært mye med kjæresten, så ikke mye vi har sett til henne. I dag har vi litt forskjellig å ordne med. Åh hjelpes, gruer meg til hun reiser, men dette går nok bra. Og vil gi minner for livet.
Formen min har vært opp og ned, nå må den snart være opp bare. Kortisonen er kuttet ned til ett minimum, kun 4 mg om dagen fra lørdag av. Håper derfor hevelsen i ansiktet snart går ned. Kjenner det sprenger i kinna. Ellers er det vinterferie på gutta. Ingen store planer, noe eldstemann er fornøyd med. Så er han fri til å treffe kamerater.
Ha en fin dag, mitt viktigste oppdrag i dag er å møte til time på sykehuset for å skylle vapen min, det glemte jeg to ganger i forrige uke :(
Ha en fin dag, det håper jeg at jeg får. Tatt frem gamle mottoet mitt, kreftceller dør, jeg er frisk! Så får vi se hvor bra det duger denne gangen.

Det går opp det går ned, det går rundt en liten bit.........

Helgen var veldig tøff. Våknet fredag, og hyperventilerte. Fikk ikke puste. Sto opp og formen var ikke god. Kjente nesten litt panikk for at jeg var så andpusten. Ba min kjære være hjemme fra jobben da jeg ikke tørte å være hjemme alene. Han kunne heldigvis ta en jobbedag hjemme, så det var deilig. Fredagen gikk med til å sove og sove. Og det ble vel egentlig refrenget hele helgen. Lørdag tenkte jeg at det sikkert var lurt å gå en tur, for å bedre pusten. Vel, vi kom oss kanskje ett par hundre meter, så følte jeg bare at jeg ikke fikk puste, og at jeg måtte hjem. Søndag var nogenlunde samme. Mandag hadde jeg time hos legen, og søstern min tilbød seg å kjøre meg. Noe som var veldig deilig. Han lyttet på lunger og hjerte og sjekket blodtrykket. Han fant ikke noe feil, men ble enige om å sende meg på lungerøntgen. Pulsen var litt høy. Han nevnte at det kunne være en bivirkning fra at jeg har kuttet ned på medrolen(kortisonen) at jeg kjenner det på kroppen slik. Må ærllig talt innrømme at jeg følte meg bedre etter å ha vært hos doktorn. He he, hypokonder. Var deilig at han ikke hørte noe. Skulle få svar på røntgen i dag, men har fortsatt ikke hørt noe. Det tolker jeg som et godt tegn. I går kom forresten vår gamle au-pair fra Danmark og samboeren hennes. De skal være hos oss til onsdag. Veldig koselig, og ekstra hyggelig at det er en liten baby i magen ;) I dag har jeg igjen kjørt min datter til legen, nå med infeksjon i tåa. Åh, kun en uke igjen til avreise, og jeg blir helt stressa av alle disse infeksjonene. Gruer meg supermye til hun skal reise. Har drømt litt om henne i det siste, og vet at jeg kommer til å savne smilet, humoren og den gode samtalepartneren hun er. Skulle gjerne stoppet hele turen, men igjen så unner jeg jo henne all denne spennende opplevelsen. Jeg skulle bare ha kontroll over at alt går bra. Men igjen så er det vel slik man blir voksen.
Skriver litt til, i dag er det allerede fredag. Besøket vårt reiste hjem onsdag, da hadde jeg høy feber og var nok ikke særlig til selskap. Men deilig med besøk som kan coolen og ta ting som de kommer. Lese bøker og slappe av, passet meg bra ihvertfall. I går var det avskjedsmiddag med dattern vår, sammen med tante, onkel, bestemor, bestefar og kusiner. Veldig koselig. Siden både hun og jeg ikke var helt i form kjørte vi enkelt, bestillingspizza og brus. Hadde bakt kake da, og satt på alle stedene hun skal. I dag har jeg bestemt meg for at det er en bra dag, selv om søstern min og yngste niesa mi reiser til Tyrkia i dag på vinterferie. Blir nok tomt uten henne her til uka. Har vært i kontakt med Indiske ambassaden i dag. Jentene har jo søkt om visum og har lagt igjen passet sitt der. Hun jeg snakket med sa at det var ferdig og skulle sendes i posten i dag, slik at vi hadde det tirsdag/onsdag neste uke. Hjelp, kjører jo herifra klokka fire tirsdag morgen. Så far i huset får seg nok en Oslo tur i dag.
Nei, nå får jeg avslutte så ikke det ender som en roman. Dette skal bli en god dag. Stor klem

God morgen!

Hei og for en super onsdag! Føler meg i ganske fin form akuratt nå, og det er deilig. Sto opp syv og dusjet og fikset frokost. Deilig. Nå blir utfordringen å fordele kreftene utover dagen, noe jeg sikkert ikke klarer. He he. Blir å utnytte de så lenge de er der. I dag har jeg planlagt tur til Buskerud Storsenter med min kjære søster, men må også til legen med dattern min som igjen har fått streptokokk infeksjon, og hun som skal reise jorda rundt om 14 dager. Litt stressa med det kjenner jeg. Ikke noe særlig å reise til andre siden av jorda med infeksjoner i kroppen, men satser på at penicil hjelper fort. Var hos øyelegen i går, og fikk gode beskjeder. Sykdommen i øyet var borte, men det var fortsatt litt rødt, så jeg skal fortsette å bruke øyesalve i 3 uker til for at det ikke skal blusse opp. Men trengte ikke ny kontroll time, dersom ikke det blusser opp igjen. Jippi, en ting til å krysse ut. Og ikke tok det to måneder heller.
Nei, nå har jeg ikke tid lenger. Får forresten besøk i kveld av ei venninne jeg ikke har sett på lenge, det blir kos tenker jeg og mye skravling.
Seee you....................................

Morsdag

Torsdag morgen ringte jeg onkologen i Drammen og snakket med sykepleier Anne Karin. Fortalte om plagene som hadde skremt vettet av meg kvelden før. Etter en stund ringte hun tilbake etter å ha snakket med legen. Legen sa at dette var vanlige bivirkninger av kortisonen. Pga økt svimmelhet og hodepine, skulle jeg gi kroppen en boost med kortison den dagen 4x16 for så å gå ned til 2x16 normaldose dagen etter. Etter å ha lagt på røret var jeg mye roligere, og da ble jo formen bedre også. Så da var jeg klar for min svenske venninne. Fredag ble en bra dag, fin form, så da ble Gulskogen inntatt av tre damer. Ok, så ble det ikke hele senteret, men vi fikk da sett litt og spist lunch. Valentine gaver ble innkjøpt. Etter shopping, var det kaffe hos søstern min. På vei hjem plukket vi opp dattern min, og fikk hasteoppdrag til foreldrene mine. De fikk ikke på tv'n. Etter ett kjapt besøk der bar det hjemover. Kvelden ble bare avslapning, og venting på eldste sønn som var på fest. Ble derfor ikke så mange timene søvn. Lørdag, ble derfor litt slitsom. Min venninne, reiste videre til sine ex-svigers for å være der siste kvelden. Formen var ikke super, men var ute og handlet litt, fikk handleoppdrag fra foreldrene mine også. Vel hjemme, gikk jeg i godstolen mens min kjære og minsten lagde hjemmelaget pizza. Kylling og nachos.Veldig godt, flinke disse gutta. Slet litt med søvn i natt også, så har kjent jeg har vært sliten i dag. Veldig sliten, så det ble litt for mye for meg i dag. Har hatt en lang grineperiode i dag. Syntes veldig synd på meg sjøl, og ikke helt forstått hvorfor jeg skal kjempe mot denne jævlige sykdommen når ingen i familien setter pris på meg. Bakgrunnen for dette, var rett og slett at det ikke var hverken frokost eller noe oppmerksomhet på meg i dag tidlig. Ble så innmari skuffa. Yeah, gratulerer til forretningsstanden som oppfant denne dagen. Er nok noen mammaer hvert år som blir innmari skuffa og føler seg veldig mislykket som mor fordi de ikke får del i all den oppmerksomheten man føler andre oversvømmes av. Ja ja, er vel forventinger, skal jo sies at jeg alltid ellers har hatt gode morsdagsopplevelser. Etter all grininga var jeg ihvertfall sliten, min kjære foreslo kino, søstern min ba meg på kaffe og kake og vin, men jeg orket ingen ting. Da dattern min kom hjem fra jobb, drev ungene og ordnet med noe, og litt senere kom de ut med kake, og flott kort. Jaja, så ble det morsdags feiring alikevel. Ble veldig glad, selv om det ble litt sent.
Uff, føler at jeg blir mer og mer som ei sur gammel bitter kjerring. Med månefjes. Er så hoven i ansiktet, at jeg føler meg helt nummen i kinna. Er blitt så ille at jeg ikke orker å se fremmede i øynene lenger. Er jeg i butikken skyr jeg øyekontakt. Og det, er ikke meg. Liker alltid å se folk i øya men ikke nå. Orker ikke å se at de ser jeg er syk. Føler meg ikke akkuratt vakker om dagen. Skal prøve å trappe ned litt på kortisonen igjen i morgen så da håper jeg det går bra nå.
Og der tar dramaqueen, kvelden for i dag......

Redd

Ble ganske redd i går, og endte opp med å ringe Radiumen. Sliten hele dagen, og svimmel og vondt i hodet. Kjente plutselig at skuldrene og især venstre var veldig hoven. Så for meg lymfeødem i hele topplokket, eller verre at kreften var i full blomst. Ble mer og mer stresset. Har jo økt kortisondosen min i det siste i stedet for nedtrapping så skulle jo ikke ha vondt i hodet. På Radiumen snakket vi om dette og hun ba meg ta kontakt med lokalesykehuset i dag. Og det har jeg gjort, så venter jeg på en time senere i dag. Psyken er skikkelig i dass, tenker så mye dumt som jeg ikke bør bruke tankene på.
MIn svenske venninne kommer senere i dag, håper hun kan få tankene mine på rett hold. Hjelper jo å ha litt annet å tenke på. Slutter, da ikke skuldrene skal bli verre av dette ihvertfall.

Sliten og tom.

Tenk nå er det allerede onsdag. Søndag hadde vi besøk, og det var veldig koselig. Kom oss ut og opp i akebakken også, selv om vi ikke ble så lenge. Pølsene stekte min datter i stekepanna, men det ble også godt. Hyggelig å se vennene våre igjen, er jo så lenge siden. Minstejenta deres var med, og da de kom satt jeg i godstolen uten hår. Hun er tre år, jeg ble litt redd hun kanskje skulle synes det var skummelt med ei dame uten hår. Men da vi satt ved kjøkkenbordet, spurte jeg om hun syntes det var rart eller skummelt, og da strakk hun ut den lille handa si og strøk meg over hodet. Hun kjente hårtustene som stikker ut, enten fordi de er nye eller fordi de akuratt er kommet ut. Og med det, så var vi ferdig med den saken. Unger er ganske herlige!
Vi fikk skravlet litt, og etter noen timer var det greit å si takk for nå og ha det.
Ganske sliten, men fornøyd om kvelden. Mandag våknet jeg og følte meg i ganske god form. Vasket litt klær, før jeg dro og kjøpte toner til printeren. På vei hjem stakk jeg innom min kjære søster, og så spiste vi litt lunch og skravlet litt. Kreftene varer ikke så veldig lenge, og var vel egentlig i ferd med å ta slutt før jeg reiste hjemmefra. Uvant, og kjedelig, at det begrenser meg så innmari. På kvelden dro minsten og mannen min på tennistrening, mens jeg fikk besøk av ei venninne. Det ble full sofasleng og skravlings.Kjekt med gjester som har med seg både drikke og dessert ;) Og som ikke er redd for å svinge seg rundt og fikse nødvendig tilbehør.
Tirsdag følte jeg at det var litt krefter igjen på morgenen, så da fikk jeg ryddet litt i nattbordet mitt. Herre min hatt hvor mye ukeblader, og kryssord og sudoku og alskens rot og rask som samler seg. Og det er jo ikke nødvendig å ha fire fem bøker liggende, Holder med en om gangen. Så, nå er det frigjort mye plass. Mens jeg var i siget fikk jeg skiftet på senga også. Drømt om det så lenge, men det er jo ingen som tar hintet eller antydningen. Mmmmmm ingen ting er som å sove i nyvasket sengetøy.
Søstern min kom innom og sammen tok vi en tur opp til foreldrene våre. Modern har falt på gulvet, og lagt seg til i senga, noe som ikke er så gunstig. Var litt kaotisk leting etter gebisset, og vi var vel begge to litt redd for at det hadde blitt kastet. (Heldigvis ble det funnet i går kveld.) Fadern så sliten ut, tror nok han blir holdt i tømme av modern. Etter litt skravling og lunch, kjørte hun meg hjem igjen.
Begynte å bli litt sliten, men hadde bestemt meg for å gå en tur med bikkja i går, så kom meg ut en liten tur. Tok med mobil i tilfelle bena sviktet. Får sikkert premie i himmelen tenker jeg, fordi jeg er så smart. Og flink og super!! Klarer alt jeg vet dere. Superwoman det er meg. Litt kreft, pyttsan er da ingen ting å snakke om.
Det som var dumt, var at jeg var bedt til en tidligere kollega av meg sammen med noen andre kollegaer om kvelden. Prøvde å slappe av mest mulig i timene som var igjen før jeg skulle dra. Fikk dratt på penblusen, og til og med sminket det runde bowlingfjeset litt. Er så rundt at jeg føler nesten ikke jeg har følelse i kinnene lenger, de er jo helt harde. Vel, kanskje ikke helt hard da, Ligger vel mye ostepop og sjokkis i de kinna he he. Og for ordens skyld, litt kortison også.
Ble hentet av en kollega og sammen bega vi oss på vei til Holmestrand. Og kvelden ble så bra. Vi fikk deilig mat, lasagne og salat og hvitløksbrød, og desserten. Mmmmm mandelbunnknekk og is i mellom og knekk igjen og krem og tyttebær på toppen. Eller var det rips eller?????? He he det var ihvertfall noen røde bær og det smakte veldig godt. Og vi skravlet og skravlet og hadde det kjempehyggelig. Og i stedet for å bli sliten, fikk jeg så veldig mye energi. Jentene var som vanlig, og kjenner jeg savner å være sammen med de.
Kvelden var vellykket, og da jeg la meg, tenkte jeg at dette hadde vært en lang med flott dag.
I dag derimot, æsj!!!!! Sliten i hodet, svimmel, sliten i bena. Kjenner at jeg ikke er veldig positiv i tankene mine heller i dag. Tenk hvis kreften ikke er borte i hodet, hva skjer da?? Tenk hvis, tenk hvis.........
Ikke gjort stort annet enn å lese i ei bok i dag. Tenkte jeg skulle ut og gå tur, men det ble med tanken. Nå skal jeg egentlig ikke gjøre stort mer heller, i morgen kommer min svenske venninne og da skal jeg være utvhilt!!Blir ok å få noe annet å tenke på.

En smak av Tyrkia

Lørdag våknet jeg deilig uthvilt. Åh har så mye å si for formen. Vi startet dagen med en god frokost før vi bega oss opp til foreldrene mine. Modern hadde falt på gulvet tidligere i uka og klagde over at hun ikke kunne gå og måtte på sykehuset. Hadde fått ett kort innblikk i hva som ble sagt på sykehuset tidligere i uka av søstern, så fikk avverget noe ytterligere sykebesøk. Fikk ryddet litt i kjøleskapet deres, og skravlet litt før fadern ble med til butikken for å handle. Overtalte han til å prøve Fjordland Skinkestek, så gjennstår bare å se om han får til å varme den. Er ikke så store matspisingen der hjemme. Etter handlingen, ringte søstern min og vi avtalte at vi skulle møtes å spise lunch. Dro til Tyrkisk restaurant. Mmmm, veldig godt og masse mat og veldig billig. Etter mat dro vi hjem til de på litt kaffe. Minien var på badet med masse venner, så fikk plukket opp han på hjemoverveien. Han var litt misfornøyd for alle de andre skulle jo ta bussen, så var nok litt kjipt å bli hentet.
Sliter litt med magen om dagen, vet ikke om det er fordi jeg spiser for mye, om det er medisiner eller kanskje en kombinasjon. Så blir litt hyper. Orker ikke sitte så mye stille, og så følte jeg virkelig at jeg hadde mye energi i går som jeg ikke har hatt lenge. Så fløy litt opp og ned i vaskekjellern. Begynte å se på MGP, men herregud for en tragisk forestilling. Jeg har ihvertfall ikke samme musikksmak skjønte jeg. Så etter et par melodier, gadd jeg ikke se mer.
Åh er blitt hekta på kabal, må jeg innrømme. Så gikk på rommet til minien og spilte litt i stedet.
I dag er magen like i uorden, så frokost orker jeg ikke tanken på. Tror nesten ikke det har skjedd i mitt 44-årige liv. At frokost er viktigste starten på dagen ligger godt forankret. Men ikke i dag. Holder meg til vann.
Nå har jeg akkuratt fått skrevet mail til apoteket jeg var så misfornøyd med. Deilig følelse, å si ifra. Mannen min skjønte ikke hvorfor jeg gadd å bruke energi på det, men, jo, det er deilig og viktig å si ifra. Hvordan kan man ellers forbedre seg hvis ingen sier ifra?? Jaja, det er vel ett av to. Enten ler de seg ihjel av brevet, ellers så tar de lærdom av det. Men, jeg er ihvertfall ferdig med dette. Ute av systemet.
Nå får vi snart besøk av ei venninne som jeg ikke har sett på kjempelenge med småjentene sine og mannen. Tenkte jentene skulle få boltre seg borte i akebakken her, og at vi kanskje skulle ta med litt ved og grille pølser. Sola er ihvertfall på plass, så da er det bare å ordne seg.
Ha en super søndag alle sammen.
Igjen tusen takk for alle supre tilbakemeldinger, jeg blir veldig glad og takknemlig. ;)

Søvn er viktig

Som dere skjønte ble det ikke så mye søvn i natt. Og da blir dagen ikke så bra :( Så ble ikke noe Stoff og Stil på meg i dag. Men men, den ligger vel der til mandagen også.
I dag har jeg vært på kontroll på øyeavdelingen på sykehuset igjen. Har funnet ut at jeg ikke liker ordet diffust. Hva betyr egentlig diffust?? diffus ( a1) [dɪˈfʉːs] uten klare konturer, uklar. Det var nemlig svaret i dag. Det er et diffust område som er større enn det har vært tidligere. Jaha og hva betyr det??? Fikk beskjed om å redusere litt på øyesalven og øke øyedråpene. Ok, får prøve det da. Skal tilbake om ei drøy uke igjen.
Nå er det bare å slappe av. Hadde skikkelig hjertebank på morgenen i dag. Trodde hjertet skulle løpe ut. Brukte en benøvelse jeg har lært meg hos psykomotorisk trening for å prøve å slappe av. Og den funket ihvertfall litt. For uinnvidde; man sitter i en god stol og løfter ene benet. Flexer som vi sa på aerobik i gamle dager dvs bøyer foten innover og krøller tærne. Hold stillingen så lenge du gidder og senk benet rolig ned. Kjenn om du kjenner forskjell i bena. Gjøres tre ganger på hhv venstre og høyre ben. Viktig at dette gjøres rolig. Begynner du å gjespe når du gjør dette er det kjempebra, da slipper spenninger. Har brukt denne øvelsen når jeg har hatt diverse smerter, noen ganger funker det andre ganger ikke men verdt å prøve.
Etter å ha fått pulsen i laget igjen, tenkte jeg på en dusj. Men, skapet var tomt for klær så måtte i vaskekjellern. Der er det jo ingen som gjør så mye, så fortsatte der jeg slapp i går. Renser filteret i tørketrommelen, og synes det er veldig loete. Åpner derfor filteret nede også, oj oj oj her ligger det masse vann. Åh, ingen som har tenkt på å rense den når de bruker maskinen. Hele sluket inne i maskinen er tett med lo, og vannet renner utover hele gulvet. Way to go, kjempefornøyd med meg sjøl. Etter å ha fikset maskinen, tørket opp vann, lagt i ny maskin, og ryddet opp i det som var vasket igår, er jeg tilbake på status quo når det gjelder formen. Blir oppgitt over at jeg er så dum, men er så fort gjort å glemme.
Nå i sted, ringte vår herlige sosionom fra Radiumhospitalet, han virket oppriktig bekymret for oss, og lurte på hvordan det gikk. Han tilbød oss å fortsette hos ham, evt. kunne han ordne med andre kontaktpersoner vi kunne fortsette å snakke med. Får ta det opp med resten av familien i helgen, og lovte å ringe ham tilbake på mandag.
Nå er det snart trening på minsten, så bursdag etterpå. Middag boikotter jeg i dag, den må noen andre handle inn og lage til. Regner med det går bra ;)
Drømmer om Tyrkia, håper jeg får til tur til leiligheten etter prøvesvar i mars. Dersom de er gode, men det satser jeg selvfølgelig på. Kommer jo an på formen også, og om noen vil bli med. Tror ikke jeg tør reise ned alene. Er ikke så selvstendig. Fått ett fristende tilbud om Singapore også, men det er veldig langt. Men veldig spennende selvfølgelig, og siste sjans da venninnen min reiser hjem til sommeren. Men, lang reisetid er uansett ikke aktuellt nå. Men som ei venninne sa til meg i dag, reiser du noe da, i tankene?? Nei, egentlig ikke, bare til Tyrkia. Min kjære datter reiser jo 1.mars jorden rundt. Japan, India, Bali, Laos, Australia, Fiji, Mexico, Peru, Argentina. Reisefølget hennes foreslo at jeg kunne møte de i Peru, da jeg alltid har drømt om å komme dit. Jeg regner med at jeg får sjansen en annen gang også, som det kanskje passer litt bedre.
Nei, nå logger jeg av, snakkes

Midt på natta

Våknet klokka to i natt, sov egentlig innmari godt, men så var det all denne teen og vannet som ønsket utløp da. Og, da jeg la meg var plutselig hjernen innstilt på aktiv. Så etter halvannen time fant jeg ut at jeg like godt kunne skrive litt i bloggen ;) Kanskje jeg får tømt hjernen på denne måten.
Onsdag hadde jeg besøk av ei god venninne, og hun hadde med så mye godt for både øyet og magen. I vinduet mitt står det nå flere vårløk som snart skal spire til glade vårtegn, i følget er også en knall gul primula. I tillegg fikk jeg en herlig bok; "Potensgiverne" av Karin Brunk Holmquist. Har du ikke lest den, løp og kjøp. Kjempesøt bok. Jeg koste meg veldig med å lese den. Synd det gikk så fort.
Merker at jeg blir ganske sliten av besøk, men det er veldig koselig så lenge det varer, men som regel er ett par timer greit.
Har vært litt nummen i hendene, og i bena, og snakket jo med onkologen her om dagen. Min faste sykepleier ringte meg opp igjen i går og spurte hvordan det gikk. Kunne være kortisonen og behandlingen så jeg skulle bare følge med om det ble værre. I går var ellers en ganske rolig dag, stakk ut og unnet meg litt nystekte karbonader, på vei hjem haddde jeg bestemt meg for å kjøre innom Stoff og Stil å få med meg de nyeste vårkatalogene. Som tenkt så gjort. Etter lunch følte jeg meg helt utslitt etter å ha vært i butikken, så satte meg i godstolen og fant frem katalogene. Herregud så mye fint. Plutselig var all slitenheten borte, og jeg kjente energien boble. Så jeg fant ut ihvertfall tre ting jeg har lyst til å sy meg. Skal tilbake til butikken i dag og kjøpe mønster og stoff og div. annet. Er litt redd for at hodet løper litt av med meg, (er jo vant til det fra før he he. Lysten og viljen er ofte mye større enn evnen noen ganger) Men men, den som lever får se. I dag fredag er det også tid for kontroll på øyeavdelingen på sykehuset igjen. Får håpe det ser bedre ut idag enn forrige fredag. Er mye å passe på om dagen med alle disse medisinene. Prøver å skrive opp på kalenderen for å ha kontroll om jeg tar jeg alt jeg skal, kjenner det er litt vanskelig å følge med hele tiden. Så kan jeg unnvære noe blir jeg glad. Når det gjelder kortisonen har jeg fått nedtrappingsskjema, men prøver litt raskere nedtrapping. Kanskje ikke lurt?? Vel, vet jo at jeg bare må øke litt blir bivirkningene for store.
Før jeg la meg i går, fikk jeg også inspirasjon til å pusse og male vinduene på begge badene, og sy nye gardiner. Dette må da være ett skikkelig friskhetstegn?? Men, kan man male vinduer om vintern?? Mener ¨å huske at mannen min ikke synes at det er veldig lurt. Men igjen, jeg pleier jo å gjøre som jeg vil he he. Vi får se, er jo så typisk meg at jeg kaster meg over ørten prosjekter på en gang. Kanskje jeg rett og slett først skal konsentrere meg om sying av diverse plagg først, så får vinduene komme i neste omgang. Men.....frøet er sådd!!!
Natta, tror jeg skal legge meg å løse litt sudoku og håpe at hjernen finner av-brytern.

Blogg eller ikke blogg, se det er spørsmålet.

Tirsdag, ny dag og nye muligheter. Og sola skinner!! Det var vel en positiv start :) Følt jeg har klaget fælt i det siste, åh vondt i knærne, vondt i hodet, sliten..... Vel, ikke så spennende å lese om men det er dessverre sånn livet har artet seg. Ja vet, er blitt veldig selvopptatt. Nesten sånn som slike gamle tanter som er slitsomme å besøke for de prater bare om seg og sitt. Og har de ikke noe å klage på selv så har de alltids en nabo som har ett søskenbarn med en grusom skjebne he he.
Mandag var faktisk en ok dag, lunch med søstern min. Om kvelden skulle minsten på tennis, og lurte på om jeg orket å bli med, og det gjorde jeg. Og han var fornøyd, både mamma og pappa var med å så på. Han var så flink, 3. gangen han var der. Trenern var også en skikkelig kjekkas, de er kanskje det sånne tennistrenere?? Har sms'et litt med ham ifm m at yngstemann skulle begynne. Så han kom bort for å hilse. Jeg gremmes litt for å hilse på folk akkuratt nå. Er så innmari rund i ansiktet av kortison, og øynene ser ikke ut pga betennelse i dem. Men men, man har jo lyst til å si at beklager men jeg er syk og går på kortison det er derfor jeg ser sånn ut, men det gjør man jo ikke. Kan jo skremme fanden på flatmark dersom man buser ut med hei, jeg heter Stin og har kreft med spredning. He he.

Før på dagen var sønnen min og jeg nede på apoteket for å kjøpe medisiner, og der fikk jeg helt anfall. Hysterisk anfall! For det første betjenes dette apoteket av sniler. Vi skulle kjøpe nye innesko til tennis, så jeg stakk først innom og tok nummerlapp på apoteket så videre til sportsbutikken. Jeg fløy litt frem og tilbake men køen rikket seg ikke. Etter ett kvarter sto det fortsatt påsamme kønummer. Vi betalte skoene, og da gikk selvfølgelig kønummeret mitt over. Tok ny lapp, fikk neste nummer i rekka. Plutselig plinger det, sliten i hodet, måtte ut og se på tavlen hvilken kasse vi skulle til. Får orientert oss og går dit. Ingen der. Fyker ei lita berte forbi på innsiden, ser meg men sier ingenting. Går inn på kassen ved siden av. En av de andre ser jeg står der, sier ingen ting. Etter at hun er ferdig med sin kunde, plinger hun frem neste. Da skjer det, jeg tørner fullstendig. Hallo, jeg hadde dette nummeret her. Det er jo ingen her, noen må hjelpe meg. Orker ikke dette her jeg. Ekspeditøren ved siden av titter frem, beklager men jeg har plinget frem neste kunde. Du må vente. Nei jeg orker ikke vente, jeg er syk. Noen må da hjelpe meg, har jo ikke vært en kjeft her. Hun sjekker med den første som gikk forbi meg, var det du som plinget frem kunden i kassen. Ja, men det kom jo aldri noen!!!??? Hva, jeg kom jo med en gang. Folk er ofte syke på apotek, man måjo vente lenger enn 15 sekunder. Til slutt kom ei annen dame fra bakrommet og tilbød seg å hjelpe meg. Jeg beklaget episoden men sa at jeg var så sliten. Åhh hvorfor beklaget jeg??? Fikk ingen unnskyldning. Men hevnen er søt. Jeg handler nemlig medisiner for mange tusen i måneden. Og gjett hva, dette apoteket har nettopp misten sin stamkunde. Tenkte kanskje jeg skulle skrive brev også, men får se om jeg orker.

I går var en skikkelig rolig sløvedag. Hver gang jeg så på klokka så vips var en time gått. Skjønte ingen ting. Våknet ti da jeg hadde vært oppe flere timer på natta. Vips så var den elleve før jeg fikk stått opp. Og sånn fortsatte det hele dagen.

Hadde noen runder med meg selv om jeg skulle fortsette å blogge eller ikke. Uff tenkte at sånn klaging kan da ikke være noe ok for noen å lese om. Kanskje best å holde det for meg selv. Så bloggen hang i en tynn tråd i går. Men i går kveld ringte ei venninne/exsjef og vi hadde en lang og god samtale. Fortalte henne om at jeg vurderte å nedlegge bloggen. Hun ga meg noen gode innsigelser, så da jeg la på, var beslutningen tatt. Bloggen fortsetter. Snakket med min svenske venninne i dag, og hun har også overbevisst meg.
Nå sitter jeg fortsatt i pysjen, men snart får jeg lunch besøk så må nok ta en snartur i dusjen. Ja ja, slipper tiden med å vaske håret og føne det. He he. Ha en super dag, stor klem.

Lei

Æsj nå er jeg lei! Vært ganske sliten noen dager, var jo forberedt på at det kunne skje.Men ekkelt når du føler bena er som gummi, og ikke vil bære deg. Var på kaffe og deilig cup cake hos min niese i går, veldig koselig. Søstern min var der også. Fikk pratet om mye rare temaer egentlig, organdonasjon bl.a. Niesen min har ordnet seg organdonasjonskort hun har i lommeboka. Veldig greit hvis noe skjer da har man jo allerede tatt det standpunktet. For vi snakket om andre tilfeller hvor f.eks. barna dine dør og du plutselig skal ta stilling til dette. Vanskelig. Og så er det jo så mange man kan redde ved å stille organene sine til disp. Egentlig burde kanskje fastlegen tatt opp det med pasientene sine på vanlig legetime. Når man ikke er i stresset situasjon.
Etter et par timer var jeg så sliten, at øynene nesten glapp igjen, så da bar det hjemover. Hadde fire billetter til Norske Talenter, men det skjønte jeg ikke gikk så min kjære tok m poden og en kamerat innover. De eldste skulle på fest så da var jeg alene. Deilig å bare sitte i mørket å sløve. La meg klokka ti, da formet sugde skikkelig. Våknet klokka to i natt av noen helsikes smerter i knærne. Sto opp og tok en skikkelig sterk smertestillende. Men funket ikke noe særlig så da ble jeg sittende i stua frem til klokka fem. Litt småsløv. Fikk sovet fra fem til åtte i dag. Våknet med like intense smerter. Fy fader blir helt slått ut. Føler meg helt utafor og desperat. Ny smertestillende. Nesten så jeg vurderer morfintabletter jeg har fra tidligere da jeg gikk på cellegift. For da hadde jeg lignende smerter.
Var ikke helt forberedt på at dette kunne skje. Foreldrene mine ringte akuratt, og jeg klarte ikke å legge skjul på hvordan situasjonen er, så de er nok bekymrret. Men det klarer jeg ikke å bry meg om akuratt nå.
Klageblogg slutt for i dag..................

Gode venner og naboer er gull verdt

Fredag, og tid for kontroll av øyet mitt. Sto litt i beit for kjøring da min kjære hadde en avtale og jeg ikke tørr kjøre sjøl akuratt nå fordi ene øyet er bare tåke og brillene jeg har nå er såpass svake ifht synet mitt. Sendte sms til min kjære søster, og hun sier alltid ja. Makan, det må jeg bare si. Utrolig takknemlig. Hun hentet meg og satte meg av ved sykehuset før hun hadde egen avtale. Øyelegen tittet og tok noen tester. Øyet er mye mindre smertefullt nå enn for ei uke siden, og det er bra. Hun så fortsatt flere områder med grums (?) som gjør at jeg ser slørete. Forberedte meg på at det kan ta kanskje ett par måneder før det blir bra :( Fikk beskjed om å fortsette drypping smøring av øyet 5 ganger om dagen Vel ute fikk jeg betalt og bedt om å ordne med taxi til meg. Bena føles litt ut som gummi om dagen. Føler meg sliten og kjenner at jeg har litt hjertebank. Hatt det noen daqer. Er kanskje en sammenheng med at jeg ikke slapper av nok. Fikk streng beskjed av sosionomen på onsdag at jeg skulle gjøre mindre og slappe av mer, men er litt vanskelig noen ganger.
Tok runden innom onkologen og røntgen og fikk samlet opp kjøre lister ifm timene jeg har hatt der. Herregud blir ganske mange, og legger man til parkering i tilleg så blir det nok litt penger. Har ikke giddi å ta meg bryet tidligere, men føler at pengene bare flagrer ut om dagen så får ta med meg det jeg kan.
Taxien kom faktisk før tiden, noe jeg ble forberedt på aldri kom til å skje. Så det var positivt. Sjåføren la ut om hvor dårlig det nye kjøre opplegget var med kjørekontor. Jeg sa at jeg skjønner jo hvis kommunen trenger å spare penger, men må jo stå i forholdt til pasienten også. Han fortalte om pasienter som etter behandling på Radiumen kan sitte i 3 timer og vente på samkjøring med andre pasienter. Jeg håper dette er unntaket.
Vel hjemme, ringte naboen og ba meg på kaffe. Jeg takket nei da jeg følte for å legge meg å slappe av litt etter dagens økt. (Ja der ser dere, har lært litt å sette egne behov først. Etter en stund dukket søstern min opp med litt deilig lunch, mm jeg er så heldig. Vi spiste og skravlet og plutselig ringte det på døra. Der sto naboen min med en tallerken med nystekte hjortekarbonader!!! Kommer med litt middag jeg, sa hun. Åh, jeg blir helt rørt. Så omtenksomt.
Nå skal jeg bare slappe av litt, mini har akkuratt kommet hjem, iskald og med frostskader mente han. He he, kanskje litt overdrevet med kald det var han gutten min.
Specsavers har akkuratt sendt melding, så da blir det nye briller idag. Yes, da skal jeg ihvertfall se godt på mitt ene øyet. Jeg og Pelle i Kaptein Sabeltann.
Ha en super fredagskveld. Det håper jeg vi får. Og igjen, tusen takk for alle gode ord, oppmerksomhet og annet. Jeg bøyer meg i støvet. Klem

Gode nyheter

Starter bloggen med gode nyheter. Var hos min favoritt onkolog i dag,(høres sikkert rart ut med favoritt onkolog, kanskje ikke det man forbinder med noe positivt, men det er absolutt forskjell på de)og hun informerte oss om at CT av overkroppen dvs fra hals ned til bekkenet ikke viste noe tegn til utvikling av sykdom. Jippi!!! Ikke tegn til noe metastaser i skjelettet heller. Yes dette trengte vi. Fikk gått igjennom hele lista med spørsmål også, og det var bra. Blir ikke noe MR av hodet etter noen uker for å sjekke virkningen av strålingen. Dette fordi jeg kan ikke få mer av den behandlingen jeg har fått, og hvis man utreder noe så er det for å finne ting man kan gjøre noe med. Dersom jeg imidlertid skulle få symptomer som hodepine, svimmelhet etc. så vil det selvfølgelig bli en undersøkelse. Men som hun sa, en slik undersøkelse er vanskelig å tyde etter den behandlingen hjernen min har fått. Men hun sa at nå må vi ikke fokusere på ting som ikke nødvendigvis inntreffer. Det er jo det som er utfordringen med det å leve med kreft. Usikkerheten. Har fått sopp i munnen også, men det er jo vanlig når du går på medisin. Men må si det er kjedelig å ikke ha noe smakssans. Krydder maten med masse hvitløk og krydder uten at jeg kjenner så mye. Men, nå har jeg fått medisin mot dette, så da er det jo et tidsspørsmå.
Apropos date igår, så ble det ikke noe av. Hodepine satte en effektiv stopper for det, men da ble det i kveld i stedet da ;) Vi har vært på kino og sett love and other drugs. Litt heit, morsom og et lite snev av, ca ett par minutter, alvor. Akkuratt hva vi trengte.
Hadde på nye parykken. Fikk skikkelig hetetokter midt i filmen, og bare gode manerer hindret at parykken ikke gikk vegg i mellom. Følte jo nesten jeg hadde gnagsår bak øra når filmen var over. Nei er ingen parykk fan gitt. I butikken og sykehuset i dag var det lue som gjaldt. Mye deiligere. Beste er uten, men det er stort sett bare hjemme. Er jo et temperaturspørsmål også.
Snakket med min gode venninne fra Sverige i dag, og hun kommer snart på besøk. Det blir bra. Blir nok mye latter regner jeg med, og alvorsprat og ja det meste.

Nå skal jeg avslutte, snakkes....

Spillkveld

Bare litt sånn kort innpå. Fikk til spillkveld i går, ihvertfall litt spill selv om vi var såvidt over halve familien. Men med en innleid kamerat av poden var vi jo fire. De eldste glimret med sitt fravær. Hadde bakt boller og deilig kakao og krem. Sønnen min var litt bekymret for disse bollene, du spiser så fort mamma. Hmmm, beskjemmet jeg he he. Står fortsatt på store doser kortison, så eier jo ikke metthetsfølelse lenger. Men, det var nok mer enn nok til alle. Veldig koselig, og så barnslig som jeg er gjør det ekstra godt å vinne litt også da.
I dag har jeg vært på tur i skauen igjen, litt lenger tur enn i går. Deilig, fikk besøk av min kjære søster så fikk vi skravlet og luftet ut diverse frustrasjon også. Og midt oppe i skauen fikk jeg verdens koseligste sms fra mannen min. Han er jo selvfølgelig utafor pga alt som skjer, og vi hadde derfor ikke verdens beste start i dag.
Jeg vet at dette er ganske gjengs for veldig mange, det med at hverdagen er tøff og slitsom. Man glemmer litt gleden, og blir opphengt i alt praktisk og kjedelig og veldig uromantisk. Vi glemmer litt hvorfor vi er sammen. Vi lærte ett veldig fint uttrykk forrige onsdag hos sosionomen. Hva kan jeg gjøre for deg for å glede deg. Viktig. Tenk litt på det. Er ikke så veldig vanlig kanskje at vi spør om det. Vi fikk også beskjed om å være tydelige på hva som er viktig for oss og å si ifra om det. Jeg har ikke vært så god på dette tidligere. Vi tror den andre partnern er tankeleser, og blir så utrolig skuffa når han ikke skjønner tegninga.
Mannen min har ihvertfall fått med seg litt, så nå har jeg en date i kveld ;) Hva vi skal, se det vet jeg ikke enda, men at det blir han og jeg det vet jeg. Klem

For en flott dag, klar for å nytes

Søndag,våknet i halv ni tiden til en super dag. Sto opp og lagde litt frokost. Mmmm ingen ting er som nystekt brød og egg på en søndagsmorgen. Min kjære kom ganske raskt han også så da ble det felles frokost. Gutta fikk sove litt lenger. Øyet er fortsatt rødt og vondt, men føler det er litt mindre smertefullt. Satser på det. Etter frokost var det ut med bikkja. Åh så flott med sol og ikke så kaldt. Deilig å røre på seg. Har en del muskelsmerter i bena som plager meg om natta, men innbiller meg at det har noe med at 14 dager stillesittende på Radiumen har svekket litt muskler og sånn. Må jo innrømme at en liten tanke bak i hjernen spøker med langt alvorligere ting, men nå må jeg skjerpe meg. Kan ikke bli helt hypokonder heller. Møtte kun en annen hundeeier på min tur, en Golden Retriver. Bajaz er jo super skeptisk til det meste men, det gikk fint. Fikk luktet litt ihvertfall, men.....skeptisk he he.
Stemningen i huset er skikkelig anspendt, merker at jeg føler påkjenningen denne situasjonen gir oss, påvirker alle i familien. Føler min kjære går som en udetonert bombe. Jeg føler selv at jeg fikk rast ut veldig mye aggresjon og irritasjon de første ukene, og kjenner egentlig at jeg har landet litt. Orker ikke å bruke så mye energi på å være sint lenger. Eller mer riktig, vil ikke. Men blir irritert av at det brukes så mye negativ energi på alt og ingen ting. Vi kommer jo ingen vei med det, blir jo bare stående og spinne på samme sted. Hjelp...... KOMMUNIKASJON. Et sterkt undervurdert ord.
Dette er jo aktuelt også om man ikke er i vår situasjon. Etter møtet med sosionomen på onsdag, fikk jeg litt input så jeg forsøker å fortelle hva jeg har behov for, og spørre hva har du behov for. He he. Funker ikke like lett når det koker rundt ørene.
Nå forsøker jeg å få min yngste sønn ut i sola. Det er ikke lett. Han er en ekte sofagris. Men jeg gir meg ikke så lett. Har intensjoner om å bake boller og ha kakao med krem, så får se om det kan være litt gulrot til litt utetid først.
Kos dere masse idag, nyt den fine dagen. Det skal jeg, om det blir alene eller sammen med ett eller flere familiemedlemmer.

Tragikomisk - manusforfattern får sparken

Våknet i går med skikkelig vondt øye. Hadde vært litt rødt og vondt dagen i forveien også, men ikke som i går. Skulle på lunch med ei venninne, og er rett og slett drit lei leger, så litt usikker på hva jeg skulle gjøre. Men, som den nærsynte kråka jeg er, har jeg tidligere blitt advart av optikern min om netthinneavløsning, som er ganske dramatisk. Dvs - kan gjøre deg blind. Så derfor ringte jeg inn til min nye bekjentskap på Radium ei kjempesøt sykepleier jeg har fått god kontakt med. Spurte om det var vanlig at man kunne bli rød og sår i øynene av stråling. Hun mente jeg burde kontakte øyelege raskt, ville ikke jeg skulle ta noen sjanser. Ringte derfor optikern min, hvor jeg tidligere har fått tatt diverse bilder. De sa jeg kunne komme med en gang, og heldigvis passet det med lunch daten min også. Som sagt så gjort. Optiker dama tittet og så, hentet en kollega som tittet og så og gikk så for å ringe sykehuset for at jeg skulle komme dit. HEldigvis var det ikke netthinneavløsning, men......... hold deg fast...... herpes i øyet. Herregud er det mulig??? Høres jo ut som jeg har drevet med noe på et sted jeg ikke skulle gjort det he he. Men forklaringen er rett og slett at immunforsvaret mitt og alt jeg har vært igjennom har medført dette. Ser jo verre ut enn ringern fra Nortre Dam. Det værste er jo at jeg ikke får brukt kontaktlinser på leeeeeenge, og jeg som har så svake briller. Ser jo like lite som en muldvarp. Så nå bærer det rett til optikern for å få kjøpt nye briller. Ja ja, ingen problemer med å bruke penger om dagen. Regninger fra leger strømmer på, 307,- pr time, 800,- for medisiner jeg hentet i går, i tillegg til alt jeg har kjøpt på Radiumen. Ja da, godt man får så mye på arbeidsavklaringspenger når man er lenge syk.............. 35% ned i lønn sånn ca.. merker man jo knapt. Bitter????? Neida er egentlig ikke det, men er ikke alt som er på stell i dette flotte landet vårt Norge. Jada, vet at vi har det bra i forhold til mange andre land..... Nei, legger denne ballen død jeg, får bli en annen gang. KJenner imidlertid jeg er klar for litt diskusjon, så hvis noen har tid og lyst på rødvin og litt diskusjon. Kan f.eks,. diskutere Maria Ameli.........He he, høres ut som et sunnhetstegn dette her...Få fokus ut og bort på noe annet.
Nå er min kjære mann snart klar for å reise til optikern så da får jeg avslutte. Ser jo stort sett bare på ett øye, så det er sikkert lurt også å avslutte. Ha en super dag stor klem

Hjemme igjen

I går kom jeg hjem for godt for denne gang. Og det var skikkelig deilig. Gledet meg til å komme hjem å se alle. Værste sinnet var borte og kjente jeg var klar for å komme meg videre. Men før hjem, skulle vi til lege, stråling og sosionom.  OA kom litt før slik at vi fikk gått igjennom og satt opp en del spørsmål vi ville ta opp med legen.  Sykepleiern min fra onkologen i Drammen ringte, og ville sette opp avtale med meg og min favoritt onkolog Åse Hollender neste uke.  Jeg ble noe overrasket, men synes det er hyggelig da jeg vet hun skal ut i en overlege permisjon og blir borte en god stund. Hun er helt super, ser hører føler og forstår og ikke minst er superdyktig.  Hun har virkelig min fulle tillit og jeg er derfor kjempelei meg for at hun blir borte en stund. Uansett, var nok sykepleier Anne Karin litt overrasket over at jeg ikke visste at de skulle ringe.  Men men. 14.40 hadde vi time hos legen og 15.15 stråling.  14.40 kom pasientene ut fra legen så vi regnet med at det ikke ble så lenge å vente.  15.05 kom vi inn til  legen, jeg var ganske irritert og stresset med tanke på tidsskjemaet.  Ja ja, så var du ferdig med stråling da sa hun. Ja det er jeg.  Hva nå?? Ja, hun spurte om jeg hadde noe ubehag etc. Jeg spurte om de hadde sammenlignet ct bilder og hva de hadde funnet ut. Det var jo det jeg var lovet da jeg kom inn ti dager tidligere., å få litt mer svar.  Hun ble litt forvirret, ja kanskje jeg må legge inn personnummeret ditt da, sa hun til slutt.  Herregud, hun hadde meg ikke oppe på skjermen engang.  Trodde kanskje det var derfor hun var forsinket fordi hun leste seg opp på journalen min. Men neida, uff nei vi har visst ikke sammenlignet noen bilder vi.  Jaha.?? Ja du har kanskje fått time hos legen i Drammen?? Ja det har jeg. Så da får jeg vel svar da.  Jeg spurte om kreften var borte. Nei, den blir jo ikke borte sa hun.  ??? Den vil jo alltid være der, men du kan jo få noen fine måneder før det blir verre da.... Jaha.  Kan dere stråle mer da?? Nei, du har fått den sterkeste dosen vi kan gi, og vi kan aldri mer stråle hjernen din.  Ok. .. Jeg har lest om protonstråler, som de har i andre land og spurte om det.  Ja, i Norge bruker vi fotoner og de har samme virkning sa hun. Ja kan jeg få det da?? Ja , forsto at det kunne jeg. Men jeg skulle vente på symptomer. Kjære vene, jeg har ingen symptomer, jeg er 44 år har tre barn, jeg har vel for pokker ikke tid til å vente på noen symptomer jeg ikke vet hva er, dere må da kunne sjekke med MR.  Og dukker det opp noe, forventer jeg at dere tar affære med fotoner eller protoner.  Det er ganske alvorlige bivirkninger med stråling sa hun, og fortalte om ødem i hjernen. Så ytterligere stråling pga litt kreft, kunne jeg ikke forvente. meg.  Jeg var så utrolig irritert at jeg pakket sammen papirene mine og ville gå til stråling som jeg allerede var 10 min for sent ute til.  OA mente vi skulle spørre mer, men jeg følte hun var helt uaktuell å prate med. Hun visste jo ingen ting om meg følte jeg.  Ga meg helt andre inntrykk enn det Hollender tidligere har informert meg om. Så jeg gikk, OA ble sittende og vente på en resept. Jeg har valgt å ikke ta dette for alvorlig, men kjenner jo ærlig talt at det ligger godt i bakhodet. Stråling gikk raskt og greit, herlig gjeng som jobber der. Føler jeg er blitt kjent med et par av de der. Ringer OA for å høre hvor han er, legen har akkuratt kommet ut med resepten.  Skikkelig Lyn Gordon den dama der gitt. Får hentet resepten på Medrol, måtte dessverre øke dosene så nå er jeg tilbake på 4x 16 igjen, med nedtrappingsark.  Blir jo så utrolig høy på disse tablettene.  Så bærer det ivei til sosionomen.  For en herlig gammel mann.  Islending.  Han hører på hva vi sier, er rolig, reflektert og veldig flink til å sette seg inn i hvordan jeg har tenkt og hva OA og ungene føler etc. OA som tidligere ikke har vært veldig glad i sånne snakke personer, synes også han er veldig ok å snakke med og vi blir enige om snakke med ungene og høre om de vil være med inn til han neste uke.  Hele familien sammen.  For å snakke og finne ut av hverandres behov og ønsker.
Så er det hjem.  Full fart, minsten skal på tennis trening for første gang og vi skal jo helst få spist litt først også.  Valget faller på Tacos og sånn blir det. Rekker det akkuratt. Kvelden forløper rolig for seg, formen er helt ok. Fått litt sterkere medisiner, så blir faktisk en fin natt også.
I dag har vært en super dag. Min kjære søster er kommet tilbake fra Spania, og så snart hun kom reiste vi ut på shopping.  Er rimelig hyper, så ble litt shopping og en deilig lunch. 
Og ikveld..............Lokkene har falt.  Min eldste datter har vært frisør. Legger ut bildeserien her, se og le.   Tror kanskje ikke det er så mye å lære he he, men morro hadde vi det. Og minsten var inne og sjekket ut resultatet innimellom.  Føler meg faktisk ganske fin jeg, uten hår.  Er jo ikke første gangen.
Er deilig å være kvitt håret, begynte å bli ganske ømt å ha det der.
Snakkes.

Sparkesykkeltyven ;)

He he nå har jeg hatt det litt gøy her. Har tittet litt på sparkesyklene som de hvitkledde her bruker innimellom, og hatt veldig lyst til å prøve.  Skulle på stråling nå i stad, og hadde litt dårlig tid. Med en gang jeg går ut av heisen, ser jeg denne blanke supre sparkesykkelen.  Titter litt rundt meg før jeg kaster meg på. Sparker det jeg er god for, Juhuuuu for en fart. Det suser rundt ørene på meg. Sneier svingene, sparker på.  Det går så det uler.  He he dette er gøy.  Så ikke at det var brems, så det var bare å stå til, og håpe på det beste.  Rett før strålerommet, kommer jeg på en pleier og en pasient i rullestol. Bråstopp!!! Hoppet av og trillet inn, super fornøyd.  Mannen i rullestol kommenterte fremkostmiddelet mitt, så jeg måtte bare innrømme at jeg måtte bare prøve siden det var siste kvelden min her i dag. Tror nok økningen av Medrol (kortison) kanskje er en medvirkende årsak til humørøkningen og energien, men det er jo samme det så lenge det er bra.  10 min stråling, og så bar det tilbake samme vei som jeg kom.  Juhuuu. Er i farta!!!!!!!!!!!!!!!

Tirsdag - kun 2 strålinger igjen ;)

Tirsdag, og nest siste dag på Radiumen, ihvertfall for denne gang så vidt jeg vet. Får vel vite mer i morgen.
Fredag var jo min yngste sønn her og vi koste oss i bassenget, og restauranten og han for faren var med å sjekket ut strålingen, at masken lå bra, hvordan ting foregikk etc.
Så bar det hjemover. Fikk beskjed om at de to andre barna var opptatt med kino og venner, og ville overnatte borte.  Ble nok litt skuffa, men var ganske sliten og så frem til å komme hjem.  Vel hjemme, insisterte jeg på å lage mat.  Min kjære OA, var bekymret og ville at jeg skulle sette meg, men er ikke så lett når mor har bestemt seg for noe. Masse hvitløk, kylling, noisetter, wok grønnsaker mmm. Ett stykke ut i matlagningen måtte jeg gi fra meg roret til OA, da var kreftene nesten slutt. Men, det ble veldig godt, og med litt rødvin også.  Har vært litt forkjøla hele uka, og lagt meg til skikkelig røykhoste, så hørtes jo ut som den storrøykern rundt bordet, for det ble mye latter. Sliten kombinert med rødvin = mye latter.
Stille lørdag morgen, opp få litt frokost. OA satte opp handleliste, og skulle ut å handle litt.  Han hadde sjekket ut diverse reklamer, og skulle ut å gjøre noen kupp.  Jeg ble hjemme og slappet av. Sliten, lei og syntes fryktelig synd på meg selv. Hørte min eldste sønn kom hjem, men lå å døste litt. Etter en stund kom dattern i huset hjem også.  Jeg ville de skulle komme å degge litt for meg, holde rundt, trøste ja hva vet jeg. I stedet oppfattet jeg de som veldig opptatt av seg og sitt.  Dette ender med at jeg blir skikkelig sur og grinete og de forsvinner som dugg for solen. Etter OA kommer hjem, er jeg kjempesur og lei og han foreslår at vi kanskje tar oss en tur ut.  Prøver å forklare min datter om mine behov. Mine foreldre har dessverre fått en Alzheimer diagnose, og kan ikke være der for meg som en datter trenger sine foreldre når ting er vondt og leit. At jeg trenger de i stedet. Jeg klarer ikke å gi nå, bare ta/få.  Vel, reiste i fullt sinne, vi kom oss ned til byen, og gikk oss en tur rundt elven.  Deilig å få rørt litt på seg.  OA og jeg pratet og pratet, deilig.  Ikke ofte vi prater så mye. Han forsto hva jeg følte, og vi snakket om hvorvidt ungene var modne nok til at man kan forvente seg mer av de. Nå i etterkant kan jeg se at jeg nok var veldig snever i helgen.  Jeg var nesten klar for å klippe strengene til ungene. Skremmende egentlig. Jeg følte at jeg alltid har gitt uttrykk for at jeg elsker de, støttet de, gjort det meste for de, og så kunne ikke de møte meg når jeg trengte det som mest.
Kvelden ble helt ok,  tv og snop. Men, bitterheten den var skikkelig rotfast.
Søndag formiddag, formen er like dårlig samme er humøret.  En god venninne av meg ringer, hvordan har du det?  Jeg bare øser ut av meg.  Du, jeg kommer med en gang jeg sier hun.  Og det gjør hun. Vi blir sittende å prate og prate, hun hører ser og forstår. Deilig med gode venner.  Etter at hun har reist, slapper jeg av litt før jeg ringer foreldrene mine og ber de på middag. Har jo ikke sett de på lenge, og reise opp i deres røykehule orker jeg ikke nå. Moren min ytrer først frempå at hun er litt forkjølet så hun er usikker på om hun orker.  Den nye Stin, som dessverre har mistet fintfølelsen og tålmodigheten, sier da at : vet du mamma, nå har jeg faktisk en alvorlig sykdom og jeg synes dere bør komme og besøke meg i dag. Ja, ja, selvfølgelig, vent skal du snakke med pappa. OA henter de halv fire, og vi har en kjempekveld.  De er så søte, og mamma sitter tett inntil meg og holder rundt meg omtrent hele kvelden.  Javel, så forteller jeg sikkert 400 ganger at jeg skal på radiumen dagen etter, eller at, ja mamma, dette går nok bra. Men de er der, jeg får fysisk nærkontakt!! Middagen går bra, så det smeller ikke før etter middag, da de eldste igjen kommer og annonserer at de vil på kino.  Jeg eksploderer, og ender med å si at de kan gjøre hva f... de vil for meg. Jeg driter i det.  De må selv ønske å være sammen med meg, jeg kan ikke fremtvinge det.  Det er deres valg.  Ja ja, koselig hyggelig famileidyll. 
Snakker med minstemann etterpå, og spør hvordan han opplever dette.  Lille diplomatiske barnet mitt.  Mamma, jeg forstår jo at du blir sinna, men synes kanskje du overdrev litt der altså.  Det ble litt mye. Ja ja, lille kroppen.  Han er ihvertfall veldig kosete enda, så han gir i bøtter og spann.
Mandag hadde jeg mammografi time, og den ville jeg ikke la gå fra meg.  Trengte ikke møte på radiumen før senere, så OA kjørte meg og ble med.  Er jo ikke godt å få puppen skviset og presset flat, men been there, done that noen ganger.  Fikk ganske raskt svar, bildene var fine, jeg kunne bare reise hjem.  Yes......... Da er ihvertfall det bra. Vel hjemme igjen, var jeg fortsatt svart innvendig av negative følelser, og aggresjon.  Åhhhh, må snakke med noen.  Hvem?? Hadde fått ett kort, kreftlinjen. Ringte dit og snakket med ei sykepleier. Hei, vet ikke om jeg er kommet riktig.......Nei, hva gjelder det??? Jeg er så sinna!!!! He he er du sinna??? Ja, jeg er sinna, og bitter på ungene og..............
Hun spurte og jeg la ut.  Følte innimellom hun kom med en noe upassende latter, men jeg hadde bare behov for å tømme meg.  Hun sa at selv om ungene er 19 og 16 er de fortsatt barn, de er sikkert kjemperedde, og vet ikke helt hvordan forholde seg til dette.  Selvfølgelig, og alikevel, jeg klarte ikke å se det i helgen.  Vi snakket en stund, og selv om jeg syntes hun var litt uproff inimellom, var det så deilig å bare tømme ut all dritten, at jeg var ganske tom når vi la på. Jeg fant ut at jeg er jo kjempeglad i barna mine, dette skal vi komme igjennom.  I ettertid har jeg snakket med begge to, og føler at vi har fått klarnet luften.  De har oppfattet meg som sinna hele tiden, og vanskelig å forholde seg til, noe som jo er helt riktig.  Denne gangen må jeg si at kreften virkelig har rammet oss i alle dimensjoner. 
OA kjørte meg til radiumen, og så var jeg tilbake på rommet.  Fikk behandling og tok en rolig kveld. Våknet i natt med hodepine.  Hadde selvfølgelig glemt alt av smertestillende hjemme, så ble en vond natt. Våknet i åttetida, og tok en deilig varm dusj, men hodet var ikke godt.  KJenner at håret er skikkelig ømt også.  Akkuratt som når man har hatt det i strikk og tar ut strikken, da kjennes det ganske ømt. Så det er vel bare et tidsspørsmål før det går. Kom meg ned til frokost, blir ikke frisk uten mat (barndomslærdom). Ringte sykepleier, og fikk avtale med henne. Hun sa at hodepine kommer fra strålingen, som kan medføre hevelse i hjernen og derved hodepine. Ble enige om å øke dosen med kortison samt at jeg fikk med paracet. Fikk også vite hva jeg gjør dersom ting går på og jeg trenger legehjelp her på hotellet.  Godt å vite hvor man ringer. Vel oppe på rommet, med to paracet ombord sovnet jeg. Deilig.  Våknet etter 2-3 timer, og var klar for lunch.  Følte meg mye bedre, deilig. 
Stakk inn på Vardesenteret etter lunch. Snakket med en av damene som jobber som frivillig der. Hun hadde hatt blodkreft, el hadde det enda. Måtte inn innimellom og ta stamcellebehandling el. noe sånt. Følte vel ikke det ble en veldig oppløftende samtale, men men. Ble liksom snakk om tragiske utfall etc. Ja ja, fikk med meg passord til internettet, og så ble det blogg. Og den er jammen blitt lang. Mye på hjertet. Akuratt nå har jeg det ganske bra. Jeg må bare finne tilbake til kraften inni meg, den er nok der som alltid før, men litt godt gjemt akkuratt nå. Blir jo spennende å høre hva legen sier i morgen også.  Føler at jeg ikke vet så innmari mye om hva som skjer. Blir det cellegift, har de sett noe ytterligere spredning, hva skjer med hjernemetastasene??  14 dager med dytting av alt spisende inn i åpningen med tenner har også gjort sitt, ser at jeg er god og rund i ansiktet.  Men, det er kanskje mitt minste problem akuratt nå.  Klem fra den ikke fullt så agressive Stin ;) Men pusekatt, nei det er jeg ikke lenger. Har kanskje aldri vært det heller.  He he