En trist dag

Samme dag som jeg skrev innlegget, skjedde det noe veldig trist. Min kjære pappa, sovnet stille inn.
Klokken to den dagen ringte sykehjemmets lege til meg og sa at jeg burde komme ned da pappa hadde blitt akutt dårlig. Hentet søstern min og sammen kom vi ned dit. Da var pappa allerede bevisstløs. Han pustet svært dårlig og lå med surstoff på. Maskinen durte og gikk. Lyden gikk oss etterhvert på nervene, men det var jo den som holdt pappa i livet, så det fikk vi tåle. Etterhvert ble det stadig lengre mellom hver pust. Både så og hørte at han slet fælt. Søstern min og jeg satt og mimret og tok frem gode historier vi har hatt med pappa. Etterhvert kom barna våre og våre kjære menn. Det ble tøfft for alle å se at pappa slet sånn, og mang en tåre ble felt. Mamma var også der, men fikk innimellom pause da dette ble veldig tøfft for henne. Personalet på hjemmet var helt supre. De smurte mat til oss, og visste ikke hva godt de skulle gjøre. Etterhvert forsvant de fleste hjem og vi var bare fire tilbake. Vi mimret og lo og gråt om hverandre. Klokken 21.00 bøyde pappa hodet bakover, og så var det slutt. Han hadde ingen smerter, og det hele forløp rolig og raskt. Vi fikk samlet familien igjen, og tatt avskjed med pappa. Han var like vakker som i livet. Han hadde jo nesten ikke en rynke i ansiktet, og så fredfull ut. Mine tanker går til pappa, jeg savner deg sånn.
Tirsdag møtte vi begravelsesbyrå og fikk tatt noen viktige og nødvendige avgjørelser. Pappa har hele tiden ønsket seg kremasjon, så da var den beslutningen tatt. Blomster ble også bestilt. Onsdag fikk vi bestilt lokale og vi hadde også kortesje etter begravelsesbilen som kjørte pappa til kapellet. Før vi dro, fikk vi alle mulighet til å ta et siste farvel med pappa. Han så fredfull ut. Så rart at han er borte. Klarer ikke helt å skjønne det. Ser jo ut som han bare sover.
I dag skal jeg først på onkologen og få sprøyter igjen, før søstern min og jeg skal møte presten. Vi har valgt å holde mamma utenfor dette, da hun pga sykdommen sin har litt vanskelig for å skille fantasi og virkelighet.
I morgen skal jeg atter inn til CT og skanne lunger, nyrer, lever, bekken etc.. Begravelse blir tirsdag, og onsdag skal jeg til onkologen og få svar på prøver. Livet er ganske hardt innimellom. Nå må vi vel snart ha fått vår dose. Kjenner meg litt bevisstløs om dagen. Alle snakker og prater, jeg også, men jeg får ikke med meg en dritt. Hvis noen spør meg etterpå hva vi har snakket om, virker jeg om mulig enda mer forvirret enn min kjære mor.