Samme dag som jeg skrev innlegget, skjedde det noe veldig trist. Min kjære pappa, sovnet stille inn.
Klokken to den dagen ringte sykehjemmets lege til meg og sa at jeg burde komme ned da pappa hadde blitt akutt dårlig. Hentet søstern min og sammen kom vi ned dit. Da var pappa allerede bevisstløs. Han pustet svært dårlig og lå med surstoff på. Maskinen durte og gikk. Lyden gikk oss etterhvert på nervene, men det var jo den som holdt pappa i livet, så det fikk vi tåle. Etterhvert ble det stadig lengre mellom hver pust. Både så og hørte at han slet fælt. Søstern min og jeg satt og mimret og tok frem gode historier vi har hatt med pappa. Etterhvert kom barna våre og våre kjære menn. Det ble tøfft for alle å se at pappa slet sånn, og mang en tåre ble felt. Mamma var også der, men fikk innimellom pause da dette ble veldig tøfft for henne. Personalet på hjemmet var helt supre. De smurte mat til oss, og visste ikke hva godt de skulle gjøre. Etterhvert forsvant de fleste hjem og vi var bare fire tilbake. Vi mimret og lo og gråt om hverandre. Klokken 21.00 bøyde pappa hodet bakover, og så var det slutt. Han hadde ingen smerter, og det hele forløp rolig og raskt. Vi fikk samlet familien igjen, og tatt avskjed med pappa. Han var like vakker som i livet. Han hadde jo nesten ikke en rynke i ansiktet, og så fredfull ut. Mine tanker går til pappa, jeg savner deg sånn.
Tirsdag møtte vi begravelsesbyrå og fikk tatt noen viktige og nødvendige avgjørelser. Pappa har hele tiden ønsket seg kremasjon, så da var den beslutningen tatt. Blomster ble også bestilt. Onsdag fikk vi bestilt lokale og vi hadde også kortesje etter begravelsesbilen som kjørte pappa til kapellet. Før vi dro, fikk vi alle mulighet til å ta et siste farvel med pappa. Han så fredfull ut. Så rart at han er borte. Klarer ikke helt å skjønne det. Ser jo ut som han bare sover.
I dag skal jeg først på onkologen og få sprøyter igjen, før søstern min og jeg skal møte presten. Vi har valgt å holde mamma utenfor dette, da hun pga sykdommen sin har litt vanskelig for å skille fantasi og virkelighet.
I morgen skal jeg atter inn til CT og skanne lunger, nyrer, lever, bekken etc.. Begravelse blir tirsdag, og onsdag skal jeg til onkologen og få svar på prøver. Livet er ganske hardt innimellom. Nå må vi vel snart ha fått vår dose. Kjenner meg litt bevisstløs om dagen. Alle snakker og prater, jeg også, men jeg får ikke med meg en dritt. Hvis noen spør meg etterpå hva vi har snakket om, virker jeg om mulig enda mer forvirret enn min kjære mor.
torsdag 8. desember 2011
mandag 5. desember 2011
Snart jul :)
Hei igjen...
Siden sist har jeg fått bekreftet at eggene mine hadde gått ut på dato, og det ble dermed bestemt at jeg skulle begynne med sprøyter. En i hver skinke. I begynnelsen hver 14. dag men etter hvert en gang i måneden. Gikk ganske greit å få de, sykepleierne er jo så flinke. Men fytterakkern, har merket de etterpå ja. Nå vet jeg hva overgangsplager er ja. Første dagene etter var jeg veldig kvalm, og urinen luktet død og grønne skoger. Så kom hetetokter, frostrier om hverandre. På med teppe - av med teppe. Fikk også litt humørsvingning, så mannen min ble litt oppgitt. Det er mange år siden jeg har vært så irritert over så lite he he. Stort sett, merker godt at ting skjer i kroppen. Dagen etter sprøytene, var det tid for skjellett gjennomlysning. Har ganske vondt i benet, og blir jo litt stressa. Kan være slatters, men synes kanskje det er litt langt ned. Uansett får jeg snart beskjed om det. Ny kontroll runde nærmer seg. Til uka blir det nye sprøyter på torsdag og ct på fredag. Innvendig sjekk igjen. Har kjent i det siste at jeg er rimelig fed up. Lei av å gå her hjemme, og blir ganske tiltaksløs og dermed føler jeg meg sliten el vica versa. Lengter etter Tyrkia, sol og varme og bare batterifylling.
Har store planer for jula, i år også. :) Men oppdaget med et sjokk at det var 2. advent i går. Oj oj oj, skulle jo vært ferdig med julegaver og bare kost meg jeg nå. Men hallo, tenker du sikkert nå. Jeg går jo bare hjemme hver dag, og har allverden med tid. Ja man skulle kanskje tro det. Men noen dager er all energi sugd ut, og jeg ender opp med en pc eller bok. Ja ja, slutt å klage, blir jo jul i år også. Om enn, noe annerledes. I år skal vi nemlig feire jul nede på aldersheimen, med mamma og pappa og søsteren min og hennes familie. Så vi blir en hel bunch. For første gang på sikkert 18 år skal jeg ikke lage julemiddag. Åhhh, blir deilig. Se på tre nøtter til Askepott, kanskje få med seg kirken, og ikke noe stress. Gleder meg. Etter middagen blir vi med hjem til søstern min, så da blir det bare nyte der også. Sukk, juleglede!!
I dag skulle jeg egentlig reist til København...Heldigvis, ble vi enige om at vi dropper båt nå. Har jo grua meg hele helgen sånn som det har blåst. Blir sjelden syk, men veldig reeeeedd. Får skikkelig panikk når bølgene er for store. Ja ja, nå avslutter jeg, bikkja skal på tur og sjøl må jeg vaskes. Kos deg masse i ventetiden, snart er det jul!!!!!
Siden sist har jeg fått bekreftet at eggene mine hadde gått ut på dato, og det ble dermed bestemt at jeg skulle begynne med sprøyter. En i hver skinke. I begynnelsen hver 14. dag men etter hvert en gang i måneden. Gikk ganske greit å få de, sykepleierne er jo så flinke. Men fytterakkern, har merket de etterpå ja. Nå vet jeg hva overgangsplager er ja. Første dagene etter var jeg veldig kvalm, og urinen luktet død og grønne skoger. Så kom hetetokter, frostrier om hverandre. På med teppe - av med teppe. Fikk også litt humørsvingning, så mannen min ble litt oppgitt. Det er mange år siden jeg har vært så irritert over så lite he he. Stort sett, merker godt at ting skjer i kroppen. Dagen etter sprøytene, var det tid for skjellett gjennomlysning. Har ganske vondt i benet, og blir jo litt stressa. Kan være slatters, men synes kanskje det er litt langt ned. Uansett får jeg snart beskjed om det. Ny kontroll runde nærmer seg. Til uka blir det nye sprøyter på torsdag og ct på fredag. Innvendig sjekk igjen. Har kjent i det siste at jeg er rimelig fed up. Lei av å gå her hjemme, og blir ganske tiltaksløs og dermed føler jeg meg sliten el vica versa. Lengter etter Tyrkia, sol og varme og bare batterifylling.
Har store planer for jula, i år også. :) Men oppdaget med et sjokk at det var 2. advent i går. Oj oj oj, skulle jo vært ferdig med julegaver og bare kost meg jeg nå. Men hallo, tenker du sikkert nå. Jeg går jo bare hjemme hver dag, og har allverden med tid. Ja man skulle kanskje tro det. Men noen dager er all energi sugd ut, og jeg ender opp med en pc eller bok. Ja ja, slutt å klage, blir jo jul i år også. Om enn, noe annerledes. I år skal vi nemlig feire jul nede på aldersheimen, med mamma og pappa og søsteren min og hennes familie. Så vi blir en hel bunch. For første gang på sikkert 18 år skal jeg ikke lage julemiddag. Åhhh, blir deilig. Se på tre nøtter til Askepott, kanskje få med seg kirken, og ikke noe stress. Gleder meg. Etter middagen blir vi med hjem til søstern min, så da blir det bare nyte der også. Sukk, juleglede!!
I dag skulle jeg egentlig reist til København...Heldigvis, ble vi enige om at vi dropper båt nå. Har jo grua meg hele helgen sånn som det har blåst. Blir sjelden syk, men veldig reeeeedd. Får skikkelig panikk når bølgene er for store. Ja ja, nå avslutter jeg, bikkja skal på tur og sjøl må jeg vaskes. Kos deg masse i ventetiden, snart er det jul!!!!!
lørdag 19. november 2011
Blodprøver, demens og frieri
Overskriften indikerer litt av hva som har skjedd siden sist. Tenker dere er spente på frieri, men dere må nok vente. Er ikke meg det gjelder heller he he, er jo allerede godt gift og fornøyd med mannen min.
Tønsberg turen var veldig bra, og maten vi kokkelerte alle sammen var bare en høydare. Veldig godt med mye påfyll, for etterpå har det skjedd greier og ting. Foreldrene mine har fått plass på eldresenter, utrolig nok. 20 søkere og to plasser, og så får mamma og pappa de. Er jo nesten som å vinne i lotteri. Men indikerer nok at de er veldig syke. Det var et meget skeptisk ektepar som satte seg inn i bilen min den dagen de skulle flytte. I de påfølgende dagene, var det hele tiden snakk om å reise hjem. En dag lå barbermaskinen til pappa i veska til mamma. Da jeg spurte om hvorfor hvisket de lavt at de skulle rømme!!! Ja ja. Pappa har dessverre blitt verre, men da har rømlingene ihvertfall fått noe annet å tenke på.
Selv har jeg vært på sykehuset for et par uker siden for å skylle vapen min igjen. Da kom legen løpende og sa at jeg måtte ta en ny blodprøve og spurte meg om jeg visste hva MUK er. Jeg bekreftet at jeg visste at det er en kreftmarkør som sier noe om sykdommen er i ro eller økning. Jeg måtte ta en ny prøve da den jeg hadde tatt forrige gang var mye høyere, og de hadde fått svarene etter siste legekonsultasjon. Uff fikk litt hetta, men fikk da tatt prøven. Skulle få svar etter 14 dager. Og det har vært noen lange dager. Brukt masse energi på dette samt foreldrene mine.
Det var derfor deilig å reise bort på langweekend til Sverige for å feire min kjære venninne som ble 50 år. Festen ble holdt i et gammelt hus fra 1600 tallet, 60 gjester og stor stemning. God mat men er nok ikke kultivert nok til å like chevre. En slags ost. Syntes det luktet sau jeg. og det er jo laget av geitemelk. Mange flotte taler og sanger til jubilanten og da samboeren flesket til med et frieri også, ja da var det fullbrakt. Alle hjerter gledet seg og ikke et øye var tørt.
Etter hjemkosten onsdag kveld har jeg fått med meg besøk på heimen samt legebesøk i går. Svar på prøven. Viste seg at MUK hadde økt fra 120 før ferien til 350 nå. Det er derfor på tide å bytte medikament. Min kjære følgesvenn gjennom 10 år: Tamoxifen, skal nå byttes ut mot noe annet. Dette andre midlet fordrer imidlertid at jeg er ferdig med overgangsalderen naturlig. Derfor ble det ny blodprøve i går for å sjekke dette. Dersom jeg ikke er der enda, skal jeg til RAdiumen for å få bestrålt eggestokkene mine. Er vel ikke behov for de lenger nå. Dersom ikke dette har ønsket effekt skal jeg begynne med cellegift på nyåret, men da i tablettform som skal inntas en om dagen i lang tid. Så lenge det har effekt. Heldigvis mister jeg ikke håret og det skal også ikke være så mye sideeffekter med de.
Ja ja, livet går videre. Ble faktisk litt oppstemt i går. Føler liksom de har oversikt og ting på stell når det gjelder sykdommen min. Ja ja, psyko kanskje, he he. Har tatt en viktig beslutning som har ligget og ulmet lenge, og etter nøye vurdering kommer jeg nå til å søke uføretrygd. Skjer jo no hele tiden, så da får vi se hva resultet blir. Nå må jeg avslutte, skal ut og shoppe med mannen min. Spennende ting som malingsrulle, dopapir og sånn he he. Ha en super dag klem Stin
Tønsberg turen var veldig bra, og maten vi kokkelerte alle sammen var bare en høydare. Veldig godt med mye påfyll, for etterpå har det skjedd greier og ting. Foreldrene mine har fått plass på eldresenter, utrolig nok. 20 søkere og to plasser, og så får mamma og pappa de. Er jo nesten som å vinne i lotteri. Men indikerer nok at de er veldig syke. Det var et meget skeptisk ektepar som satte seg inn i bilen min den dagen de skulle flytte. I de påfølgende dagene, var det hele tiden snakk om å reise hjem. En dag lå barbermaskinen til pappa i veska til mamma. Da jeg spurte om hvorfor hvisket de lavt at de skulle rømme!!! Ja ja. Pappa har dessverre blitt verre, men da har rømlingene ihvertfall fått noe annet å tenke på.
Selv har jeg vært på sykehuset for et par uker siden for å skylle vapen min igjen. Da kom legen løpende og sa at jeg måtte ta en ny blodprøve og spurte meg om jeg visste hva MUK er. Jeg bekreftet at jeg visste at det er en kreftmarkør som sier noe om sykdommen er i ro eller økning. Jeg måtte ta en ny prøve da den jeg hadde tatt forrige gang var mye høyere, og de hadde fått svarene etter siste legekonsultasjon. Uff fikk litt hetta, men fikk da tatt prøven. Skulle få svar etter 14 dager. Og det har vært noen lange dager. Brukt masse energi på dette samt foreldrene mine.
Det var derfor deilig å reise bort på langweekend til Sverige for å feire min kjære venninne som ble 50 år. Festen ble holdt i et gammelt hus fra 1600 tallet, 60 gjester og stor stemning. God mat men er nok ikke kultivert nok til å like chevre. En slags ost. Syntes det luktet sau jeg. og det er jo laget av geitemelk. Mange flotte taler og sanger til jubilanten og da samboeren flesket til med et frieri også, ja da var det fullbrakt. Alle hjerter gledet seg og ikke et øye var tørt.
Etter hjemkosten onsdag kveld har jeg fått med meg besøk på heimen samt legebesøk i går. Svar på prøven. Viste seg at MUK hadde økt fra 120 før ferien til 350 nå. Det er derfor på tide å bytte medikament. Min kjære følgesvenn gjennom 10 år: Tamoxifen, skal nå byttes ut mot noe annet. Dette andre midlet fordrer imidlertid at jeg er ferdig med overgangsalderen naturlig. Derfor ble det ny blodprøve i går for å sjekke dette. Dersom jeg ikke er der enda, skal jeg til RAdiumen for å få bestrålt eggestokkene mine. Er vel ikke behov for de lenger nå. Dersom ikke dette har ønsket effekt skal jeg begynne med cellegift på nyåret, men da i tablettform som skal inntas en om dagen i lang tid. Så lenge det har effekt. Heldigvis mister jeg ikke håret og det skal også ikke være så mye sideeffekter med de.
Ja ja, livet går videre. Ble faktisk litt oppstemt i går. Føler liksom de har oversikt og ting på stell når det gjelder sykdommen min. Ja ja, psyko kanskje, he he. Har tatt en viktig beslutning som har ligget og ulmet lenge, og etter nøye vurdering kommer jeg nå til å søke uføretrygd. Skjer jo no hele tiden, så da får vi se hva resultet blir. Nå må jeg avslutte, skal ut og shoppe med mannen min. Spennende ting som malingsrulle, dopapir og sånn he he. Ha en super dag klem Stin
fredag 21. oktober 2011
Vinteren nærmer seg
Hei
Lenge siden sist. Har vært ganske travelt lenge, samt at lysten til å skrive og dele alt ikke helt har vært til stede. Noen ganger trenger man å bearbeide ting inni seg også.
Mangt har skjedd siden sist.
Jeg har blandt annet kommet i en ny kategori også - pårørende til kreftsyk slektning. Rett før ferien, fikk vi den triste nyheten om at min far også har fått kreft. Rart å stå på sidelinja, og særlig siden han ikke skal få noen behandling. Veldig vondt til å begyne med, men etterhvert så kommer hverdagen og det blir vanlig. Selv om det selvfølgelig går innpå en og se at han langsomt svinner hen.
Etter nesten seks uker i Tyrkia i sommer, var det deilig å komme hjem. Komme hjem til norsk luft, kald og ren. Men oppholdet gjorde godt. Følte meg faktisk ganske frisk dernede, akkurat som før tilbakefallet. Og det var deilig. Var ganske sprek da jeg kom hjem også, og hyppige skogsturer med Bajaz har gjort underverker. Var på kontroll for noen uker siden, og følte meg sikker på at alt var supert. Dagen før hadde jeg gått i skauen og virkelig kjent lykkefølelse og følt meg som top of the world. Så da vi skulle inn til onkologen dagen etter, var jeg ihvertfall sikker på at alt var i orden. Onkologen lurte på hvordan jeg hadde det, og jeg sa at det var bra. Hun fortalte da at de hadde sett noe i leveren min, først gang i desember men da var det så lite, men nå var det blitt 2, 7 og 9 mm så ville hun fortelle meg det. Hun sa at de ikke er helt sikre på at det er kreft før 1 cm. Men siden det var så nære nå så ville hun informere. Hun sa også at dette hadde de full kontroll på, og at det vokste veldig sent. Hun forsøkte virkelig avdramatisere det hele. Merkelig nok gikk jeg ikke i kjelleren, men konstanterte bare hva hun sa. HUn sa at nå måtte jeg ikke gå i kjellern, men fortsette som før. Dette hadde de kontroll på! Jeg ville imidlertid vite hva som så vil skje etterhvert. Når svultsten er 2 cm bytter de medisiner, dvs min følgesvenn siden 2002 Tamoxifenen (antiøstrogener) vil bli byttet ut. Ved 4 cm får man cellegift.
Ok, så visste jeg det. Ble litt tom, og det tror jeg min kjære ble også. Men vi var begge optimistiske da vi gikk ut fra onkologen. Merker imidlertid at jeg har brukt mye krefter og energi på å fordøye dette. Særlig om natten. Da jeg kom hjem gikk jeg inn på en facebook side som er for oss som har eller har hatt brystkreft. Skrev hva legen hadde sagt og fikk mange svar. Blandt annet fra tre damer i samme situasjon. Hun ene hadde fått cellegift og alt var vekk iflg ct. Hun andre hadde ikke gjort noe verken behandling eller medisinskifte og levde bra med metastasen da denne vokste så sakte. Hun tredje hadde fått en behandling som heter radio frekvens ett eller annet og var blitt helt kvitt metastasene sine. Behandlingen går ut på å kjøre en nål inn i metastasen og kjøre vekselstrøm inn. Da vil temperaturen i svulsten bli 50-60 grader og kreftcellene dør.
Høres spennende ut, og jeg har også lest litt om dette samt snakket med fastlegen om det. Han mente jeg trygt kunne vente til desember da jeg skal inn til neste kontroll. Ble litt glad for det, for selv om det er spennende og lokkende, er jeg blitt livredd operasjoner og narkoser, hvis det ikke er ganske sikkert at det går bra. Leveren er jo et blodig organ, og faren for blødninger er tilstede. Derfor er ikke operasjon aktuelt i mitt tilfelle sa onkologen.
I Tyrkia tenkte jeg mye på jobben, og vurderte om ikke jeg skulle starte å jobbe da jeg kom hjem. Imidlertid har jeg nå innsett at pt. må jeg bare slenge inn håndkleet. Dette er i overkant av hva jeg klarer. Noen dager er full av energi og glede, andre litt mer rolig - sofasleng og god bok.
I dag har søstern min og jeg sammen med foreldrene vårt hart ett møte med kommunen som kanskje kan bedre ting litt i fremtiden. Vi snakker om pleiehjemsplass. Ikke hyggelig i hele tatt, men som vi døtrene ser det, veldig nødvendig. Får vi dette på plass, faller ihvertfall en byrde av skuldrene mine.
Nei, nå kaller morspliktene. Må kaste meg rundt og lage litt fredagsmiddag til oss. Ha ei fin helg.
PS imorgen skal jeg og min kjære til Tønsberg til gode venner, og da får jeg ihvertfall påfyll av det meste tror jeg.
Lenge siden sist. Har vært ganske travelt lenge, samt at lysten til å skrive og dele alt ikke helt har vært til stede. Noen ganger trenger man å bearbeide ting inni seg også.
Mangt har skjedd siden sist.
Jeg har blandt annet kommet i en ny kategori også - pårørende til kreftsyk slektning. Rett før ferien, fikk vi den triste nyheten om at min far også har fått kreft. Rart å stå på sidelinja, og særlig siden han ikke skal få noen behandling. Veldig vondt til å begyne med, men etterhvert så kommer hverdagen og det blir vanlig. Selv om det selvfølgelig går innpå en og se at han langsomt svinner hen.
Etter nesten seks uker i Tyrkia i sommer, var det deilig å komme hjem. Komme hjem til norsk luft, kald og ren. Men oppholdet gjorde godt. Følte meg faktisk ganske frisk dernede, akkurat som før tilbakefallet. Og det var deilig. Var ganske sprek da jeg kom hjem også, og hyppige skogsturer med Bajaz har gjort underverker. Var på kontroll for noen uker siden, og følte meg sikker på at alt var supert. Dagen før hadde jeg gått i skauen og virkelig kjent lykkefølelse og følt meg som top of the world. Så da vi skulle inn til onkologen dagen etter, var jeg ihvertfall sikker på at alt var i orden. Onkologen lurte på hvordan jeg hadde det, og jeg sa at det var bra. Hun fortalte da at de hadde sett noe i leveren min, først gang i desember men da var det så lite, men nå var det blitt 2, 7 og 9 mm så ville hun fortelle meg det. Hun sa at de ikke er helt sikre på at det er kreft før 1 cm. Men siden det var så nære nå så ville hun informere. Hun sa også at dette hadde de full kontroll på, og at det vokste veldig sent. Hun forsøkte virkelig avdramatisere det hele. Merkelig nok gikk jeg ikke i kjelleren, men konstanterte bare hva hun sa. HUn sa at nå måtte jeg ikke gå i kjellern, men fortsette som før. Dette hadde de kontroll på! Jeg ville imidlertid vite hva som så vil skje etterhvert. Når svultsten er 2 cm bytter de medisiner, dvs min følgesvenn siden 2002 Tamoxifenen (antiøstrogener) vil bli byttet ut. Ved 4 cm får man cellegift.
Ok, så visste jeg det. Ble litt tom, og det tror jeg min kjære ble også. Men vi var begge optimistiske da vi gikk ut fra onkologen. Merker imidlertid at jeg har brukt mye krefter og energi på å fordøye dette. Særlig om natten. Da jeg kom hjem gikk jeg inn på en facebook side som er for oss som har eller har hatt brystkreft. Skrev hva legen hadde sagt og fikk mange svar. Blandt annet fra tre damer i samme situasjon. Hun ene hadde fått cellegift og alt var vekk iflg ct. Hun andre hadde ikke gjort noe verken behandling eller medisinskifte og levde bra med metastasen da denne vokste så sakte. Hun tredje hadde fått en behandling som heter radio frekvens ett eller annet og var blitt helt kvitt metastasene sine. Behandlingen går ut på å kjøre en nål inn i metastasen og kjøre vekselstrøm inn. Da vil temperaturen i svulsten bli 50-60 grader og kreftcellene dør.
Høres spennende ut, og jeg har også lest litt om dette samt snakket med fastlegen om det. Han mente jeg trygt kunne vente til desember da jeg skal inn til neste kontroll. Ble litt glad for det, for selv om det er spennende og lokkende, er jeg blitt livredd operasjoner og narkoser, hvis det ikke er ganske sikkert at det går bra. Leveren er jo et blodig organ, og faren for blødninger er tilstede. Derfor er ikke operasjon aktuelt i mitt tilfelle sa onkologen.
I Tyrkia tenkte jeg mye på jobben, og vurderte om ikke jeg skulle starte å jobbe da jeg kom hjem. Imidlertid har jeg nå innsett at pt. må jeg bare slenge inn håndkleet. Dette er i overkant av hva jeg klarer. Noen dager er full av energi og glede, andre litt mer rolig - sofasleng og god bok.
I dag har søstern min og jeg sammen med foreldrene vårt hart ett møte med kommunen som kanskje kan bedre ting litt i fremtiden. Vi snakker om pleiehjemsplass. Ikke hyggelig i hele tatt, men som vi døtrene ser det, veldig nødvendig. Får vi dette på plass, faller ihvertfall en byrde av skuldrene mine.
Nei, nå kaller morspliktene. Må kaste meg rundt og lage litt fredagsmiddag til oss. Ha ei fin helg.
PS imorgen skal jeg og min kjære til Tønsberg til gode venner, og da får jeg ihvertfall påfyll av det meste tror jeg.
fredag 1. juli 2011
Jippi igjen
Var på sykehuset og fikk bare gode nyheter i dag. Jippi, så bra, og er så glad. Legen sa at nå kunne vi bare senke skuldrene og nyte livet. Veldig veldig glad. Fortalte henne om nedturen med Nav i går, og da spurte hun hvorfor jeg var på AAP, og ikke ufør, for det er jo ikke noe å avklare er det vel?? Du skal jo ikke begynne å jobbe igjen sa hun. Fikk sagt at ting ikke er så opplagt. Hun anbefalte meg å snakke med en sosionom, så det får jeg gjøre etter sommerferien.
Nav karen ringte igjen i stad også, skulle komme tilbake til mandag.
Men akkuratt nå, veldig glad. God fredag!!
Nav karen ringte igjen i stad også, skulle komme tilbake til mandag.
Men akkuratt nå, veldig glad. God fredag!!
Svart eller hvitt, ingen nyanser.
Ja det er litt sånn jeg føler meg om dagen. Fra loft direkte til kjeller uten å gå innom hovedetasjen først. Skjønner du hva jeg mener?? Får jeg en litt dårlig nyhet er det rett ned. Etter en stund, og litt tankegang, hender det jeg kommer meg opp til hovedetasjen, men litt slitsomt med den direkte heisen hele tiden. Ja ja, tida flyr avgårde. Jeg var på ny CT på tirsdag. Gruet meg faktisk ingen ting og var sikker på at den var bra. Har hatt litt å tenke på med foreldrene mine i det siste, og det har fjernet fokuset fra meg, noe som er bra for min del, selv om jeg skulle ønske foreldrene mine var friske og fine.
Jeg og mini reiser jo til Tyrkia om snaue 14 dager og gleder oss til det. De andre kommer etter ei uke senere. Som i fjor har jeg sendt søknad til NAV med kopi av brev fra legen min som bekrefter at dette ikke er til plunder og heft for behandling og oppfølging vedr. sykdommen, og at jeg har godt helsemessig av å komme meg bort.
Stor var derfor overraskelsen da saksbehandleren fra Nav ringte meg i går og sa at jeg kun fikk være borte i 4 uker, ellers mistet jeg AAP , (arbeidsavklaringspengene) mine. Jeg spurte om det var nye regler fra i fjor og vel egentlig ikke problemet. Så lenge legene og jeg er enige om dette,så spiller det vel ingen rolle om jeg er her eller der. For meg spiller det en stor rolle! Jeg har muligheten for å komme litt vekk fra alle vonde tanker som gjensøker meg flere ganger om dagen. Vel, etter å ha lagt på røret med saksbehandler, hadde heisen allerede tatt meg rett i kjellern, og jeg så ingen alternativer. Snakket med søstern min som plutselig fikk en hysterisk Stin på tråden. Jeg koblet meg på Nav's hjemmeside, og så at man kunne godta midlertidig opphold i utlandet..bla bla bla. Ringte derfor opp til Nav igjen og pratet med en annen saksbehandler som var veldig forståelsesfull, og dermed kom tårene tilbake. Åh....ble helt grinedame på telefonen, hun sa at jeg måtte prate med saksbehandler. Da jeg fikk han på tråden prøvde jeg å skjerpe meg men fikk det ikke helt til. Spurte om det var nye regler fra i fjor. Nei,var vel ikke det. Men sånn var reglene. Ja ja, etter en lengre samtale, skulle han høre med sin overordnede om de kunne gjøre noe unntak. Etter å ha lagt på og roet meg litt, kom fornuften tilbake, og jeg fikk karret meg opp i hovedetasjen. Her så jeg jo at i værste fall får jeg bruke litt sparepenger og ta meg fri ei uke til. Er jo ikke alternativ å reise hjem og la mann og barn være igjen i Tyrkia. Mye sagt om lite kanskje, men det er litt for å vise at jeg er så utrolig emosjonell nå, ja har vært det før også, men da har det vært en forbindelse med fornuften, noe som nå tar lengre tid å koble på.
I dag tidlig ringte telefonen, var fra onkologen Drammen. Har jo time der på tirsdag for å få svar på CT og blodprøver. Sekretæren som ringte lurte på om jeg kunne komme i dag. Babu Babu, røde alarmklokker begynte å ringe med en gang. Jaha, hvorfor det da. Nei, de hadde så fullt på tirsdag og i dag var det mere tid. Tid til hva, tid til å gi meg dårlig nyheter tenkte jeg med en gang. Jeg skulle sjekke med mannen min og ringe opp, som sagt så gjort. Dirrende slo jeg nummeret til sykehuset og snakket med sekretæren igjen og bekreftet avtalen. Det er ikke noe galt vel, spurte jeg. Nei, jeg er bare sekretæren og har ikke sett på journalen din jeg sa hun, men jeg ringer
bare fordi det er så fullt på tirsdag og ledig tid i dag. OK
Etter å ha lagt på kunne jeg bare glemme frokost, holdt på å kaste opp, og fikk ett akkutt tilfelle av løs mave.
Rett i kjellern. Fikk kjørt mini til tennisskole, og snakket med svigerinnen min og søstern min som begge klarte å roe meg ned. Søstern min er forresten litt psycho, hun ringte for å ønske meg lykke til hos legen i dag. Og det visste hun jo ikke at jeg skulle da hun ringte? Ikke første gang hun har senset ting om meg
Nå er det en time til jeg skal møte mannen min og gå på sykehus, forsøke å få tiden til å gå. Går nok bra!!
Er noen i det siste som har spurt meg om jeg har begynt å jobbe. Føler meg litt lat da som sier nei. Men, tror kanskje ikke de som spør skjønner så mye om kreft og det som følger. Er ikke som en mageoperasjon eller benbrudd. Er ikke som å få brystkreft første gang heller. Nei, det gjør noe med deg. Tankene som ikke lar deg få fred. Engstelsen som går gjennom marg og ben før hver kontroll, hvert røntgen eller CT. Skrekken som treffer deg hver gang de ringer fra sykehuset. Man føler seg ganske skjør. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trodd jeg ville bli så svak. Muntrasjonsråd, positiv og sterk, er jo det jeg er. Eller? Kjenner nå at det har kommet inn litt andre aspekter også.
Nei nå tror jeg at jeg skal avslutte, bir litt for mye gravalvor eller dødsalvor he he. Jeg får trene litt tror jeg, finner frem Wii og tar et par slag tennis, he he. Ellers kan jeg også anbefale Det gyldne kompass på Wii he he. Bilspill er foreløpig litt vanskelig. Og så må jeg snart begynne å vaske å rydde her, min kjære datter kommer jo hjem på tirsdag. Gleder meg!!! Ha en fin dag, klem
Jeg og mini reiser jo til Tyrkia om snaue 14 dager og gleder oss til det. De andre kommer etter ei uke senere. Som i fjor har jeg sendt søknad til NAV med kopi av brev fra legen min som bekrefter at dette ikke er til plunder og heft for behandling og oppfølging vedr. sykdommen, og at jeg har godt helsemessig av å komme meg bort.
Stor var derfor overraskelsen da saksbehandleren fra Nav ringte meg i går og sa at jeg kun fikk være borte i 4 uker, ellers mistet jeg AAP , (arbeidsavklaringspengene) mine. Jeg spurte om det var nye regler fra i fjor og vel egentlig ikke problemet. Så lenge legene og jeg er enige om dette,så spiller det vel ingen rolle om jeg er her eller der. For meg spiller det en stor rolle! Jeg har muligheten for å komme litt vekk fra alle vonde tanker som gjensøker meg flere ganger om dagen. Vel, etter å ha lagt på røret med saksbehandler, hadde heisen allerede tatt meg rett i kjellern, og jeg så ingen alternativer. Snakket med søstern min som plutselig fikk en hysterisk Stin på tråden. Jeg koblet meg på Nav's hjemmeside, og så at man kunne godta midlertidig opphold i utlandet..bla bla bla. Ringte derfor opp til Nav igjen og pratet med en annen saksbehandler som var veldig forståelsesfull, og dermed kom tårene tilbake. Åh....ble helt grinedame på telefonen, hun sa at jeg måtte prate med saksbehandler. Da jeg fikk han på tråden prøvde jeg å skjerpe meg men fikk det ikke helt til. Spurte om det var nye regler fra i fjor. Nei,var vel ikke det. Men sånn var reglene. Ja ja, etter en lengre samtale, skulle han høre med sin overordnede om de kunne gjøre noe unntak. Etter å ha lagt på og roet meg litt, kom fornuften tilbake, og jeg fikk karret meg opp i hovedetasjen. Her så jeg jo at i værste fall får jeg bruke litt sparepenger og ta meg fri ei uke til. Er jo ikke alternativ å reise hjem og la mann og barn være igjen i Tyrkia. Mye sagt om lite kanskje, men det er litt for å vise at jeg er så utrolig emosjonell nå, ja har vært det før også, men da har det vært en forbindelse med fornuften, noe som nå tar lengre tid å koble på.
I dag tidlig ringte telefonen, var fra onkologen Drammen. Har jo time der på tirsdag for å få svar på CT og blodprøver. Sekretæren som ringte lurte på om jeg kunne komme i dag. Babu Babu, røde alarmklokker begynte å ringe med en gang. Jaha, hvorfor det da. Nei, de hadde så fullt på tirsdag og i dag var det mere tid. Tid til hva, tid til å gi meg dårlig nyheter tenkte jeg med en gang. Jeg skulle sjekke med mannen min og ringe opp, som sagt så gjort. Dirrende slo jeg nummeret til sykehuset og snakket med sekretæren igjen og bekreftet avtalen. Det er ikke noe galt vel, spurte jeg. Nei, jeg er bare sekretæren og har ikke sett på journalen din jeg sa hun, men jeg ringer
bare fordi det er så fullt på tirsdag og ledig tid i dag. OK
Etter å ha lagt på kunne jeg bare glemme frokost, holdt på å kaste opp, og fikk ett akkutt tilfelle av løs mave.
Rett i kjellern. Fikk kjørt mini til tennisskole, og snakket med svigerinnen min og søstern min som begge klarte å roe meg ned. Søstern min er forresten litt psycho, hun ringte for å ønske meg lykke til hos legen i dag. Og det visste hun jo ikke at jeg skulle da hun ringte? Ikke første gang hun har senset ting om meg
Nå er det en time til jeg skal møte mannen min og gå på sykehus, forsøke å få tiden til å gå. Går nok bra!!
Er noen i det siste som har spurt meg om jeg har begynt å jobbe. Føler meg litt lat da som sier nei. Men, tror kanskje ikke de som spør skjønner så mye om kreft og det som følger. Er ikke som en mageoperasjon eller benbrudd. Er ikke som å få brystkreft første gang heller. Nei, det gjør noe med deg. Tankene som ikke lar deg få fred. Engstelsen som går gjennom marg og ben før hver kontroll, hvert røntgen eller CT. Skrekken som treffer deg hver gang de ringer fra sykehuset. Man føler seg ganske skjør. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trodd jeg ville bli så svak. Muntrasjonsråd, positiv og sterk, er jo det jeg er. Eller? Kjenner nå at det har kommet inn litt andre aspekter også.
Nei nå tror jeg at jeg skal avslutte, bir litt for mye gravalvor eller dødsalvor he he. Jeg får trene litt tror jeg, finner frem Wii og tar et par slag tennis, he he. Ellers kan jeg også anbefale Det gyldne kompass på Wii he he. Bilspill er foreløpig litt vanskelig. Og så må jeg snart begynne å vaske å rydde her, min kjære datter kommer jo hjem på tirsdag. Gleder meg!!! Ha en fin dag, klem
tirsdag 14. juni 2011
Smålei
Hei igjen. Tida flyr avsted og vi er allerede halvveis i juni. Sommeren er her selv om regn og sol bytter hyppig om dagen. I dag er jeg skikkelig sliten og lei. Lei av å gå sånn, på vent. Lei av alle tanker som innimellom melder seg. Lei av å måtte hvile om dagen. Jeg vil at ting skal være som de var før sykdommen slo til igjen. Helst sånn som det var før første spredning. Da livet var normalt. Selvfølgelig var det slitsomt, mye stress og mye kav, men man slapp denne usikkerheten som faktisk gjelder livet ditt. Selvfølgelig tenker jeg ikke på dette hver dag nå, men det ligger over deg, og får deg til å stå opp flere ganger om natta for å gå på do, eller gir deg stive nakkemuskler. Kjeder meg masse i dag og er rett og slett drittlei. Jada, sikkert mye jeg kan gjøre. Begynt å tenke litt på jobb eller ikke jobb. Det er så vanskelig. Er ikke fordi jeg er lat eller arbeidssky. Tror dere som kjenner meg vet det, men alikevel føler man seg slik ovenfor andre som ser eplekinn og frisk farge. Er så usikker på hva jeg skal, hvor jeg skal. Hva jeg skal tenke og hva jeg skal prioritere. Hvor lenge skal jeg leve. Det er jo det det går på. Hva skal man fylle livet sitt med så lenge man er her.
Akkurat nå føles det ihvertfall litt tomt og kjedelig. Gutta er store, og har venner. Ser ikke eldste sønnen så mye ihvertfall, og eldstejenta er jo fortsatt ute å reiser.
Hvis noen har noen gode innspill, tas de imot med takk.
Ha en fin onsdag, i morgen er det feiring av 17-års dag til eldste sønn.
Klem Stin
PS en god ting er at jeg har kjøpt meg ny sykkel. Jippi, får den denne uken tenker jeg, og det er jeg veldig glad for. Splitter ny DBS damesykkel, så jeg slipper å ligge halvvondt over sykkelstyret.
Akkurat nå føles det ihvertfall litt tomt og kjedelig. Gutta er store, og har venner. Ser ikke eldste sønnen så mye ihvertfall, og eldstejenta er jo fortsatt ute å reiser.
Hvis noen har noen gode innspill, tas de imot med takk.
Ha en fin onsdag, i morgen er det feiring av 17-års dag til eldste sønn.
Klem Stin
PS en god ting er at jeg har kjøpt meg ny sykkel. Jippi, får den denne uken tenker jeg, og det er jeg veldig glad for. Splitter ny DBS damesykkel, så jeg slipper å ligge halvvondt over sykkelstyret.
Abonner på:
Innlegg (Atom)