Hei
Lenge siden sist. Har vært ganske travelt lenge, samt at lysten til å skrive og dele alt ikke helt har vært til stede. Noen ganger trenger man å bearbeide ting inni seg også.
Mangt har skjedd siden sist.
Jeg har blandt annet kommet i en ny kategori også - pårørende til kreftsyk slektning. Rett før ferien, fikk vi den triste nyheten om at min far også har fått kreft. Rart å stå på sidelinja, og særlig siden han ikke skal få noen behandling. Veldig vondt til å begyne med, men etterhvert så kommer hverdagen og det blir vanlig. Selv om det selvfølgelig går innpå en og se at han langsomt svinner hen.
Etter nesten seks uker i Tyrkia i sommer, var det deilig å komme hjem. Komme hjem til norsk luft, kald og ren. Men oppholdet gjorde godt. Følte meg faktisk ganske frisk dernede, akkurat som før tilbakefallet. Og det var deilig. Var ganske sprek da jeg kom hjem også, og hyppige skogsturer med Bajaz har gjort underverker. Var på kontroll for noen uker siden, og følte meg sikker på at alt var supert. Dagen før hadde jeg gått i skauen og virkelig kjent lykkefølelse og følt meg som top of the world. Så da vi skulle inn til onkologen dagen etter, var jeg ihvertfall sikker på at alt var i orden. Onkologen lurte på hvordan jeg hadde det, og jeg sa at det var bra. Hun fortalte da at de hadde sett noe i leveren min, først gang i desember men da var det så lite, men nå var det blitt 2, 7 og 9 mm så ville hun fortelle meg det. Hun sa at de ikke er helt sikre på at det er kreft før 1 cm. Men siden det var så nære nå så ville hun informere. Hun sa også at dette hadde de full kontroll på, og at det vokste veldig sent. Hun forsøkte virkelig avdramatisere det hele. Merkelig nok gikk jeg ikke i kjelleren, men konstanterte bare hva hun sa. HUn sa at nå måtte jeg ikke gå i kjellern, men fortsette som før. Dette hadde de kontroll på! Jeg ville imidlertid vite hva som så vil skje etterhvert. Når svultsten er 2 cm bytter de medisiner, dvs min følgesvenn siden 2002 Tamoxifenen (antiøstrogener) vil bli byttet ut. Ved 4 cm får man cellegift.
Ok, så visste jeg det. Ble litt tom, og det tror jeg min kjære ble også. Men vi var begge optimistiske da vi gikk ut fra onkologen. Merker imidlertid at jeg har brukt mye krefter og energi på å fordøye dette. Særlig om natten. Da jeg kom hjem gikk jeg inn på en facebook side som er for oss som har eller har hatt brystkreft. Skrev hva legen hadde sagt og fikk mange svar. Blandt annet fra tre damer i samme situasjon. Hun ene hadde fått cellegift og alt var vekk iflg ct. Hun andre hadde ikke gjort noe verken behandling eller medisinskifte og levde bra med metastasen da denne vokste så sakte. Hun tredje hadde fått en behandling som heter radio frekvens ett eller annet og var blitt helt kvitt metastasene sine. Behandlingen går ut på å kjøre en nål inn i metastasen og kjøre vekselstrøm inn. Da vil temperaturen i svulsten bli 50-60 grader og kreftcellene dør.
Høres spennende ut, og jeg har også lest litt om dette samt snakket med fastlegen om det. Han mente jeg trygt kunne vente til desember da jeg skal inn til neste kontroll. Ble litt glad for det, for selv om det er spennende og lokkende, er jeg blitt livredd operasjoner og narkoser, hvis det ikke er ganske sikkert at det går bra. Leveren er jo et blodig organ, og faren for blødninger er tilstede. Derfor er ikke operasjon aktuelt i mitt tilfelle sa onkologen.
I Tyrkia tenkte jeg mye på jobben, og vurderte om ikke jeg skulle starte å jobbe da jeg kom hjem. Imidlertid har jeg nå innsett at pt. må jeg bare slenge inn håndkleet. Dette er i overkant av hva jeg klarer. Noen dager er full av energi og glede, andre litt mer rolig - sofasleng og god bok.
I dag har søstern min og jeg sammen med foreldrene vårt hart ett møte med kommunen som kanskje kan bedre ting litt i fremtiden. Vi snakker om pleiehjemsplass. Ikke hyggelig i hele tatt, men som vi døtrene ser det, veldig nødvendig. Får vi dette på plass, faller ihvertfall en byrde av skuldrene mine.
Nei, nå kaller morspliktene. Må kaste meg rundt og lage litt fredagsmiddag til oss. Ha ei fin helg.
PS imorgen skal jeg og min kjære til Tønsberg til gode venner, og da får jeg ihvertfall påfyll av det meste tror jeg.
