Hei igjen. Tida flyr avsted og vi er allerede halvveis i juni. Sommeren er her selv om regn og sol bytter hyppig om dagen. I dag er jeg skikkelig sliten og lei. Lei av å gå sånn, på vent. Lei av alle tanker som innimellom melder seg. Lei av å måtte hvile om dagen. Jeg vil at ting skal være som de var før sykdommen slo til igjen. Helst sånn som det var før første spredning. Da livet var normalt. Selvfølgelig var det slitsomt, mye stress og mye kav, men man slapp denne usikkerheten som faktisk gjelder livet ditt. Selvfølgelig tenker jeg ikke på dette hver dag nå, men det ligger over deg, og får deg til å stå opp flere ganger om natta for å gå på do, eller gir deg stive nakkemuskler. Kjeder meg masse i dag og er rett og slett drittlei. Jada, sikkert mye jeg kan gjøre. Begynt å tenke litt på jobb eller ikke jobb. Det er så vanskelig. Er ikke fordi jeg er lat eller arbeidssky. Tror dere som kjenner meg vet det, men alikevel føler man seg slik ovenfor andre som ser eplekinn og frisk farge. Er så usikker på hva jeg skal, hvor jeg skal. Hva jeg skal tenke og hva jeg skal prioritere. Hvor lenge skal jeg leve. Det er jo det det går på. Hva skal man fylle livet sitt med så lenge man er her.
Akkurat nå føles det ihvertfall litt tomt og kjedelig. Gutta er store, og har venner. Ser ikke eldste sønnen så mye ihvertfall, og eldstejenta er jo fortsatt ute å reiser.
Hvis noen har noen gode innspill, tas de imot med takk.
Ha en fin onsdag, i morgen er det feiring av 17-års dag til eldste sønn.
Klem Stin
PS en god ting er at jeg har kjøpt meg ny sykkel. Jippi, får den denne uken tenker jeg, og det er jeg veldig glad for. Splitter ny DBS damesykkel, så jeg slipper å ligge halvvondt over sykkelstyret.
