Fra kjeller til loft, avstanden kan være kort.

Åh så glad jeg er!!! På fredag skulle jeg få svar på prøvene mine. Og siden jeg tok CT en uke tidligere har jeg vært drit nervøs rett og slett. Sovet dårlig om natta, og kjent det på kroppen. Det som var skremmende denne gangen, var jo at de tok CT av hodet mitt, og det har jo ikke vært sjekket siden strålingen i januar. Mange tanker har derfor florert i hodet mitt. Og hele tiden, er jeg litt svimmel nå, har jeg litt ekstra vondt i hodet?? Det er kjempeslitsomt. Og så skal man jo oppføre seg normalt når man er sammen med andre. Natt til fredag ble nok en natt uten for mye søvn. Gikk en tur med bikkja for å få litt annet å tenke på. Gikk og prøvde å se for meg hvordan møtet med legen skulle gå. Hva ville hun si. Men for første gang, tørte jeg ikke, eller klarte jeg ikke å se for meg noe positivt. Tror kanskje det er en sammenheng med legevisitten i desember. På vei til sykehuset da, da satt jeg jo og formulerte hva jeg skulle skrive på facebook da jeg kom hjem. Juhu, det var selvfølgelig ikke kreft, og jeg har bare virus på balansenerven. Men som dere vet, slik gikk det ikke og fallet ble desto høyere. Vel det er historie nå.
Min kjære kom å hentet meg til timen, og vel oppe på onkologen møter jeg min kjære sykepleier Anne Karin i gangen. Bare jeg ser henne, begynner jeg å grine. Hun er det søteste menneske jeg vet, og lurte på om jeg orket å sitte sammen med de andre pasientene. Jada, sa jeg, bare skjerpe meg litt jeg nå. Har jo ikke grini noe før, men du er visst en utløsene faktor du nå, sa jeg. Hun hvisket meg i øret, at hun hadde ikke lest svarene mine, men trodde ikke jeg skulle grue meg sånn.
Så da satte vi oss på venterommet, litt, mikroskopisk, lettere. Etter en stund kom vi inn til legen, og vi satte oss ned. Hun spurte om jeg var klar for gode nyheter i dag, for det var det eneste hun kunne gi oss. Jippiii!!!!Hun fortalte at fortykningen jeg har hatt på lungen min siden 2008 fra forrige spredning, nå var forsvunnet. Jøss, hvordan har det skjedd?? Kan det ha noe med at jeg prøver å unngå sukker og spiser mye grønt. Inspirert av boka "Kreft og terrenget ditt", som handler om anti kreft mat.
Så kom vi til hodet, som jeg hadde gruet meg sånn til. Hun sa at på bildene var det vanskelig å se om det bare var arrvev eller om det var noe kreft igjen, men uansett var det ikke aktivitet i det. Jippi, så deilig.
Nå får det bare holde seg dødt og begravet. Etter nyheten ble jeg nok en gang på grinern. Åh så glad jeg ble!!! Legen var kjempeok, forsto at det var vanskelig å gå med dette over seg. Hun vil ha meg inn til kontroll hver 2. mnd så det er jo positivt på en måte å få så tett oppfølging. Men hun sa også at hun følte de hadde meget god kontroll på sykdommen min. Enda flere kilo forsvant fra skuldrene mine.
Vel ute av sykehuset feiret min kjære og jeg på konditori. Condelica i Drammen har supergode kaker, og noen år siden sist jeg var der. Kvelden feiret vi med litt rødvin. Åh så deilig, nå er det fri, ihvertfall til neste CT. Ha en super helg, ja søndag!! I dag er det bursdag til fadderbarnet mitt.
Stor glad klem

Det går upp det går ner, det går rundt en liten bit, det är en evighetsmaskin.

Vet ikke om dere husker denne slägeren fra nabolandet vårt? He he. Men sånn er jo livet. Var i kjempeform for noen dager siden, og så var jeg med og plantet hekk, og ble sjokkert over hvor fort jeg ble sliten??? Like mye hukommelse som en elefant. Dagen etter, tenkte jeg at hagen trengte litt omtanke. Men da jeg sto i trappa hos leieboern vår og lukte i beddet, skalv bena som på en gammel institusjonspasient :) Da jeg kom inn sovnet jeg og sov i 3 timer. Etter det kjenner jeg at jeg har gått et par uker tilbake i formen. Kjørte til tennis på mandag, og blandingen av skygge/sol, gjorde heller ikke øyet noe bedre, snarere litt verre. Ja ja, det var denne tålmodigheten. Jeg trodde liksom at når jeg nå var kommet i form var det en statisk situasjon, jeg regnet ihvertfall ikke med bevegelse bakover, bare fremover. Men, skal vel ikke klage. Sola skinner, og mannen min er snill og slår meg ikke he he. Nei nå ble jeg kanskje litt useriøs, og det ligner jo ikke meg. I morgen skal jeg på sykehuset og ta blodprøver før jeg skal ta ct på fredag. Som tidligere nevnt, dette gruer jeg meg litt til. Ikke undersøkelsen, den har jeg jo tatt så mange ganger, men for resultatet.
Skal på vinkveld med tidligere kollegaer på fredag kveld, så det blir koselig. Gaver til pakkeleken ligger klare, så det blir nok bra.
Nei, nå får jeg gå og ordne meg litt, morgentimene bare flyr avgårde, og nå er det snart lunch tid.

Prøver meg igjen på oppdatering ;)

Så var det atter fredag, og mye har skjedd siden jeg sist skrev på bloggen. Vi har bl.a. vært en uke i Tyrkia. Det var kjempedeilig og veldig avslappene selv om været nok var kaldere der enn her. Siste dagen, da vi dro kom varmen uten den kalde vinden som hadde vært der ellers. Åh så deilig. Da vi kom hjem hadde varmen som hadde herjet i påskeukene kjølnet ned noe. Vi varl litt spente før vi dro hvordan jeg ville klare dette, men det gikk jo over all forventing. Til og med hjemreisen som ble i lengste laget. Flyet var 5 timer forsinket!! Vi fikk ingen beskjed, og det hersket til tider kaos på flyplassen. Flyet skulle gå klokka fem, og kvart på ble vi bedt om å gå til gate. Og så skjedde det ikke noe er. Etter en stund forsvant flyet vårt fra skjermene, og plustselig dukket Trondhjem opp, skulle hatt avgang tidlig på dagen. Etter tre kvarter fikk vi beskjed om at vi skulle gå til en annen gate. Flyet vårt var utsatt to timer. Vi flyttet oss ut i avgangshallen igjen, da den hadde en mye mer behagelig temperatur. Det kom ikke opp noe mer info om flyet vårt. Klokka ble sju og kvart over sju. Ingen info på skjermene der vi satt. Da gemalen og poden gikk en tur, kom de plutselig tilbake. Flyet vårt var satt opp på en helt annen gate to etasjer under der vi satt. Fortsatt med avgang klokka sju. Til slutt ba vi om å snakke med flyplass ansvarlig, da fikk vi beskjed om at flyet var utsatt til ni. For å avslutte en lang historie, kvart på ti, kom vi oss endelig av gårde. Men for et fly!!! Glad jeg er blitt bedre av flyskrekken min, for dette var et gammelt fly. Vinduet hvor mini satt var skikkelig sprukket opp, gemalen følte han satt på stålet. Og...det gjore han, så vi da han reiste seg, setetrekket var skikkelig løst og falt nesten av. De informerte om at de måtte ta en vedlikeholdsjobb på flyet, og at flysikkerheten kom først. Skulle gjerne visst om det var en liten bagatell de fikset eller om det var noe viktigere som landingshjul eller motor. Men men, vi kom oss nå hele hjem, 5 timer forsinket.
Formen min er betraktelig bedre etter jeg kom hjem synes jeg. Føler øyet er mye bedre også, så nå kjører jeg bil igjen, halleluja! Det er frihetsfølelse når man kan kjøre bil. Komme seg litt lettere ut. Den bratte bakken opp til meg har tidligere stoppet evt. turønsker, men nå er jeg atter ute å går tur med Bajaz. Onsdag var jeg oppe i skogen og gikk en runde, og det var lenge siden. Tenkte jeg skulle få til dette hver dag, men ikke alltid det passer. Litt mange ting som skjer innimellom. Men det er jo bare bra! Føler at jeg er lettere til sinns, etter ferien. Neste uke nå startet undersøkelsene igjen, og må si jeg er ganske spent. Skal ha CT av hodet, og overkroppen fredag. Er ikke så redd for ct av kroppen, men spent på hva CT av hodet viser. Og om de kan se noe i det hele tatt. Men tror og håper at alt er bra. Som ei venninne av meg sa, du er som en katt med liv, kommer alltid ned på beina. Og det skal jeg denne gangen også. Er jo bare på liv nr. 3. Jøss føler meg nesten som Mario jeg. Får håpe den er god som styrer kontrollen he he.
Ha en fin helg