Fra kjeller til loft, avstanden kan være kort.

Åh så glad jeg er!!! På fredag skulle jeg få svar på prøvene mine. Og siden jeg tok CT en uke tidligere har jeg vært drit nervøs rett og slett. Sovet dårlig om natta, og kjent det på kroppen. Det som var skremmende denne gangen, var jo at de tok CT av hodet mitt, og det har jo ikke vært sjekket siden strålingen i januar. Mange tanker har derfor florert i hodet mitt. Og hele tiden, er jeg litt svimmel nå, har jeg litt ekstra vondt i hodet?? Det er kjempeslitsomt. Og så skal man jo oppføre seg normalt når man er sammen med andre. Natt til fredag ble nok en natt uten for mye søvn. Gikk en tur med bikkja for å få litt annet å tenke på. Gikk og prøvde å se for meg hvordan møtet med legen skulle gå. Hva ville hun si. Men for første gang, tørte jeg ikke, eller klarte jeg ikke å se for meg noe positivt. Tror kanskje det er en sammenheng med legevisitten i desember. På vei til sykehuset da, da satt jeg jo og formulerte hva jeg skulle skrive på facebook da jeg kom hjem. Juhu, det var selvfølgelig ikke kreft, og jeg har bare virus på balansenerven. Men som dere vet, slik gikk det ikke og fallet ble desto høyere. Vel det er historie nå.
Min kjære kom å hentet meg til timen, og vel oppe på onkologen møter jeg min kjære sykepleier Anne Karin i gangen. Bare jeg ser henne, begynner jeg å grine. Hun er det søteste menneske jeg vet, og lurte på om jeg orket å sitte sammen med de andre pasientene. Jada, sa jeg, bare skjerpe meg litt jeg nå. Har jo ikke grini noe før, men du er visst en utløsene faktor du nå, sa jeg. Hun hvisket meg i øret, at hun hadde ikke lest svarene mine, men trodde ikke jeg skulle grue meg sånn.
Så da satte vi oss på venterommet, litt, mikroskopisk, lettere. Etter en stund kom vi inn til legen, og vi satte oss ned. Hun spurte om jeg var klar for gode nyheter i dag, for det var det eneste hun kunne gi oss. Jippiii!!!!Hun fortalte at fortykningen jeg har hatt på lungen min siden 2008 fra forrige spredning, nå var forsvunnet. Jøss, hvordan har det skjedd?? Kan det ha noe med at jeg prøver å unngå sukker og spiser mye grønt. Inspirert av boka "Kreft og terrenget ditt", som handler om anti kreft mat.
Så kom vi til hodet, som jeg hadde gruet meg sånn til. Hun sa at på bildene var det vanskelig å se om det bare var arrvev eller om det var noe kreft igjen, men uansett var det ikke aktivitet i det. Jippi, så deilig.
Nå får det bare holde seg dødt og begravet. Etter nyheten ble jeg nok en gang på grinern. Åh så glad jeg ble!!! Legen var kjempeok, forsto at det var vanskelig å gå med dette over seg. Hun vil ha meg inn til kontroll hver 2. mnd så det er jo positivt på en måte å få så tett oppfølging. Men hun sa også at hun følte de hadde meget god kontroll på sykdommen min. Enda flere kilo forsvant fra skuldrene mine.
Vel ute av sykehuset feiret min kjære og jeg på konditori. Condelica i Drammen har supergode kaker, og noen år siden sist jeg var der. Kvelden feiret vi med litt rødvin. Åh så deilig, nå er det fri, ihvertfall til neste CT. Ha en super helg, ja søndag!! I dag er det bursdag til fadderbarnet mitt.
Stor glad klem