Tirsdag, og nest siste dag på Radiumen, ihvertfall for denne gang så vidt jeg vet. Får vel vite mer i morgen.
Fredag var jo min yngste sønn her og vi koste oss i bassenget, og restauranten og han for faren var med å sjekket ut strålingen, at masken lå bra, hvordan ting foregikk etc.
Så bar det hjemover. Fikk beskjed om at de to andre barna var opptatt med kino og venner, og ville overnatte borte. Ble nok litt skuffa, men var ganske sliten og så frem til å komme hjem. Vel hjemme, insisterte jeg på å lage mat. Min kjære OA, var bekymret og ville at jeg skulle sette meg, men er ikke så lett når mor har bestemt seg for noe. Masse hvitløk, kylling, noisetter, wok grønnsaker mmm. Ett stykke ut i matlagningen måtte jeg gi fra meg roret til OA, da var kreftene nesten slutt. Men, det ble veldig godt, og med litt rødvin også. Har vært litt forkjøla hele uka, og lagt meg til skikkelig røykhoste, så hørtes jo ut som den storrøykern rundt bordet, for det ble mye latter. Sliten kombinert med rødvin = mye latter.
Stille lørdag morgen, opp få litt frokost. OA satte opp handleliste, og skulle ut å handle litt. Han hadde sjekket ut diverse reklamer, og skulle ut å gjøre noen kupp. Jeg ble hjemme og slappet av. Sliten, lei og syntes fryktelig synd på meg selv. Hørte min eldste sønn kom hjem, men lå å døste litt. Etter en stund kom dattern i huset hjem også. Jeg ville de skulle komme å degge litt for meg, holde rundt, trøste ja hva vet jeg. I stedet oppfattet jeg de som veldig opptatt av seg og sitt. Dette ender med at jeg blir skikkelig sur og grinete og de forsvinner som dugg for solen. Etter OA kommer hjem, er jeg kjempesur og lei og han foreslår at vi kanskje tar oss en tur ut. Prøver å forklare min datter om mine behov. Mine foreldre har dessverre fått en Alzheimer diagnose, og kan ikke være der for meg som en datter trenger sine foreldre når ting er vondt og leit. At jeg trenger de i stedet. Jeg klarer ikke å gi nå, bare ta/få. Vel, reiste i fullt sinne, vi kom oss ned til byen, og gikk oss en tur rundt elven. Deilig å få rørt litt på seg. OA og jeg pratet og pratet, deilig. Ikke ofte vi prater så mye. Han forsto hva jeg følte, og vi snakket om hvorvidt ungene var modne nok til at man kan forvente seg mer av de. Nå i etterkant kan jeg se at jeg nok var veldig snever i helgen. Jeg var nesten klar for å klippe strengene til ungene. Skremmende egentlig. Jeg følte at jeg alltid har gitt uttrykk for at jeg elsker de, støttet de, gjort det meste for de, og så kunne ikke de møte meg når jeg trengte det som mest.
Kvelden ble helt ok, tv og snop. Men, bitterheten den var skikkelig rotfast.
Søndag formiddag, formen er like dårlig samme er humøret. En god venninne av meg ringer, hvordan har du det? Jeg bare øser ut av meg. Du, jeg kommer med en gang jeg sier hun. Og det gjør hun. Vi blir sittende å prate og prate, hun hører ser og forstår. Deilig med gode venner. Etter at hun har reist, slapper jeg av litt før jeg ringer foreldrene mine og ber de på middag. Har jo ikke sett de på lenge, og reise opp i deres røykehule orker jeg ikke nå. Moren min ytrer først frempå at hun er litt forkjølet så hun er usikker på om hun orker. Den nye Stin, som dessverre har mistet fintfølelsen og tålmodigheten, sier da at : vet du mamma, nå har jeg faktisk en alvorlig sykdom og jeg synes dere bør komme og besøke meg i dag. Ja, ja, selvfølgelig, vent skal du snakke med pappa. OA henter de halv fire, og vi har en kjempekveld. De er så søte, og mamma sitter tett inntil meg og holder rundt meg omtrent hele kvelden. Javel, så forteller jeg sikkert 400 ganger at jeg skal på radiumen dagen etter, eller at, ja mamma, dette går nok bra. Men de er der, jeg får fysisk nærkontakt!! Middagen går bra, så det smeller ikke før etter middag, da de eldste igjen kommer og annonserer at de vil på kino. Jeg eksploderer, og ender med å si at de kan gjøre hva f... de vil for meg. Jeg driter i det. De må selv ønske å være sammen med meg, jeg kan ikke fremtvinge det. Det er deres valg. Ja ja, koselig hyggelig famileidyll.
Snakker med minstemann etterpå, og spør hvordan han opplever dette. Lille diplomatiske barnet mitt. Mamma, jeg forstår jo at du blir sinna, men synes kanskje du overdrev litt der altså. Det ble litt mye. Ja ja, lille kroppen. Han er ihvertfall veldig kosete enda, så han gir i bøtter og spann.
Mandag hadde jeg mammografi time, og den ville jeg ikke la gå fra meg. Trengte ikke møte på radiumen før senere, så OA kjørte meg og ble med. Er jo ikke godt å få puppen skviset og presset flat, men been there, done that noen ganger. Fikk ganske raskt svar, bildene var fine, jeg kunne bare reise hjem. Yes......... Da er ihvertfall det bra. Vel hjemme igjen, var jeg fortsatt svart innvendig av negative følelser, og aggresjon. Åhhhh, må snakke med noen. Hvem?? Hadde fått ett kort, kreftlinjen. Ringte dit og snakket med ei sykepleier. Hei, vet ikke om jeg er kommet riktig.......Nei, hva gjelder det??? Jeg er så sinna!!!! He he er du sinna??? Ja, jeg er sinna, og bitter på ungene og..............
Hun spurte og jeg la ut. Følte innimellom hun kom med en noe upassende latter, men jeg hadde bare behov for å tømme meg. Hun sa at selv om ungene er 19 og 16 er de fortsatt barn, de er sikkert kjemperedde, og vet ikke helt hvordan forholde seg til dette. Selvfølgelig, og alikevel, jeg klarte ikke å se det i helgen. Vi snakket en stund, og selv om jeg syntes hun var litt uproff inimellom, var det så deilig å bare tømme ut all dritten, at jeg var ganske tom når vi la på. Jeg fant ut at jeg er jo kjempeglad i barna mine, dette skal vi komme igjennom. I ettertid har jeg snakket med begge to, og føler at vi har fått klarnet luften. De har oppfattet meg som sinna hele tiden, og vanskelig å forholde seg til, noe som jo er helt riktig. Denne gangen må jeg si at kreften virkelig har rammet oss i alle dimensjoner.
OA kjørte meg til radiumen, og så var jeg tilbake på rommet. Fikk behandling og tok en rolig kveld. Våknet i natt med hodepine. Hadde selvfølgelig glemt alt av smertestillende hjemme, så ble en vond natt. Våknet i åttetida, og tok en deilig varm dusj, men hodet var ikke godt. KJenner at håret er skikkelig ømt også. Akkuratt som når man har hatt det i strikk og tar ut strikken, da kjennes det ganske ømt. Så det er vel bare et tidsspørsmål før det går. Kom meg ned til frokost, blir ikke frisk uten mat (barndomslærdom). Ringte sykepleier, og fikk avtale med henne. Hun sa at hodepine kommer fra strålingen, som kan medføre hevelse i hjernen og derved hodepine. Ble enige om å øke dosen med kortison samt at jeg fikk med paracet. Fikk også vite hva jeg gjør dersom ting går på og jeg trenger legehjelp her på hotellet. Godt å vite hvor man ringer. Vel oppe på rommet, med to paracet ombord sovnet jeg. Deilig. Våknet etter 2-3 timer, og var klar for lunch. Følte meg mye bedre, deilig.
Stakk inn på Vardesenteret etter lunch. Snakket med en av damene som jobber som frivillig der. Hun hadde hatt blodkreft, el hadde det enda. Måtte inn innimellom og ta stamcellebehandling el. noe sånt. Følte vel ikke det ble en veldig oppløftende samtale, men men. Ble liksom snakk om tragiske utfall etc. Ja ja, fikk med meg passord til internettet, og så ble det blogg. Og den er jammen blitt lang. Mye på hjertet. Akuratt nå har jeg det ganske bra. Jeg må bare finne tilbake til kraften inni meg, den er nok der som alltid før, men litt godt gjemt akkuratt nå. Blir jo spennende å høre hva legen sier i morgen også. Føler at jeg ikke vet så innmari mye om hva som skjer. Blir det cellegift, har de sett noe ytterligere spredning, hva skjer med hjernemetastasene?? 14 dager med dytting av alt spisende inn i åpningen med tenner har også gjort sitt, ser at jeg er god og rund i ansiktet. Men, det er kanskje mitt minste problem akuratt nå. Klem fra den ikke fullt så agressive Stin ;) Men pusekatt, nei det er jeg ikke lenger. Har kanskje aldri vært det heller. He he
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar