På'n igjen

Da jeg våknet i dag, bestemte jeg meg for at jeg skulle begynne å blogge.  Jeg vil blogge om hvordan det er å være meg akkuratt nå, med usikkerhet og sinne, frustrasjon og ikke minst forundring.  Fikk nemlig beskjed for to dager siden at jeg har fått tilbakefall av kreften min, denne gang i hodet.  Jo visst har jeg vært svimmel siden september, men det trodde jo alle kom av stiv nakke, og ikke minst virus på balansenerven som jeg hadde i fjor.  Men svimmelheten ble ikke bedre, og fortvilelsen ble større.  Kjente det tok alle krefter fra meg.  Min kjære onkolog på sykehuset, som jeg er veldig takknemlig for å ha møtt, tok affære og bestilte diverse prøver til meg, ct av hodet, time til øre nese hals, øyelege etc. I begynnelsen av desember var jeg til CT, og avtalen var at jeg skulle høre fra sykehuset uka etter dersom noe var galt. Jeg hørte ingen ting og slo meg til ro med at da er det som antatt sikkert virus på balansenerven. Tirsdag i romjula fikk jeg telefon fra sykepleiern min på sykehuset som informerte om at de hadde sett noe på ct.  Litt usikre på hva det var, kanskje noe forkalkning.  Ja det syntes jeg hørtes veldig logisk ut.  Jeg er jo så stiv i nakken.  Siden legen hadde vært sykemeldt ett par uker, var svaret ikke kommet før. Men legen hadde presset på så jeg kunne komme til MR allerede dagen etter.  Onsdag var jeg derfor til MR og torsdag hadde jeg og min kjære mann time hos legen.  Jeg hadde tenkt på hva jeg kunne få som svar, men var rolig som bare det.  Dette var jo selvfølgelig ingenting.  Vel inne hos legen, fikk vi knapt satt oss før legen sa at nå har vi dessverre funnet sykdom i hodet ditt.  Det var mellom 15-20 metastaser, og en av de størte presset på lillehjernen noe som medførte at jeg er så svimmel.  Hva er det du sier, sa jeg.  Helt uforstående til det som ble presentert.  Deretter kom det noen sterke gloser.  Det er bra sa legen, vil du banne litt mer før vi går videre.  Ok, et par gloser til, så var jeg klar.  Hva gjør vi nå, hvordan blir dette løpet??  Hun informerte oss om at brystkreft er veldig mottagelig for behandling med stråler, og at det er det som kommer til å skje nå i løpet av kort tid.  Ti behandlinger, dvs her dag i to uker med fri lørdag og søndag. Etter det vil det bli vurdert om jeg trenger noe videre behandling som cellegift. I tillegg blir det bytte av anti hormon middelet som jeg bruker, Tamoxifen skal byttes ut med noe nytt.  Har jo også gått på dette siden 2002 med unntak av en pause i 2007 på ett halvt år som mest sannsynlig var bakgrunn for mitt tilbakefall i januar 2008, hvor jeg fikk spredning til pleura og pericard, dvs posen rundt lungene og hjertet. Dette ble behandlet med div. cellegift, tilslutt Taxoter som effektivt tok knekken på det.  Etter januar 2009 har det derfor vært to rolige år på oss før denne drit beskjeden kom nå i jula.  Så nå er det bare å vente, klar til å sloss mot denne pesten av en ubedt gjest som på nytt tar plass i kroppen.  Jeg er ikke i kjelleren, og er litt overrasket over det. Tror egentlig ikke dette har helt gått opp for meg.  Jeg er jo meg, som jeg var før jula, ingen ting er forandret. Jeg ser ikke sykere ut, og føler meg ikke som en kreftpasient. Men, hvordan er egentlig en kreftpasient.  Sannheten er vel at vi kommer i alle former og fasonger og med hver våre plager. I går feiret vi nyttår med min kjære søster og hennes mann, godt å ha nær familie som vet hva du går igjennom og stiller opp.  Vi gikk i fakkeltog og hadde førsteklasses plasser til Drammen Kommunes storslåtte satsning m rakettoppskyting ifm jubileumsåret 2011. Ja ja, det er nå 1. januar 2011 første dag er snart overstått, vi står fortsatt på våre to ben og er ikke slått overende av dårlige beskjeder. Kjenner jeg er sterk og klar til å ta det som måtte komme.  Neste uke blir spennende. Forhåpentligvis til radiumen for å planlegge strålebehandling, i tillegg til skjelettundersøkelse for å sjekke ut at det ikke er spredning dit. Jeg satser på det går bra.  Er det noen som fortsatt henger på og leser?? Jeg kommer brått og plutselig tilbake
Klem Stin