Ja i dag er det tirsdag og vi var tidlig oppe idag. Sto opp halv fire da vi skulle kjøre eldstemannen til Gardermoen for den store jorda rundt turen. Det var tidlig, men alle kom seg opp. Det ble en trist avskjed med kjæresten, og så dro vi avgårde. Vel inne på Gardermoen møtte vi reisevenninnen og hennes familie. Alle så så muntre og blide ut, så mitt fryktede hysteriske gråteanfall, kom derfor ikke til utløp. Har jo sett dette for meg, hvordan jeg hulker og gråter og tar helt av. Og hjemoverturen, hvor jeg bare griner. Men, det ble ikke sånn gitt. Har jo gruet meg så lenge også, så nå var jeg egentlig klar for reisestart så hun kommer raskere tilbake igjen. Og nå sitter frøknene i London og venter på flyet videre til Tokyo. Ja ja lille gullet mitt, går nok bra dette. (Er kanskje mest meg selv jeg prøver å overbevise?) I går skulle vi være sammen, men litt praktiske gjøremål, og litt søvn, og plutselig var huset inntatt av en haug med venninner. Ja ja, vi er nok viktige i livet deres, men det er også venninner og kjærester, så må nok bare finne oss i å dele ;)
Ellers er formen fortsatt preget med utrolig dårlig pust, blir andpusten av det meste. Var på sykehuset i går og fikk hilst på den nye onkologen min. Voksen dame, virket hyggelig. Hun sa at de ikke så noe galt på røntgen. Det var bra. Spørsmålet da er hvorfor jeg er så andpusten. Jeg kom med flere forslag (selvfølgelig, kanskje doktor jeg skulle blitt??) men fikk ikke så mange svar. Velger derfor å tro at dette er bivirkninger fra nedtrapping av kortison.
Uff, nei føler jeg meg skikkelig ensom. Savner jenta mi (allerede) og søstern min. Kanskje jeg skal gi meg over til hysterisk gråt nå??
Nei får se om er noe mer givende å gjøre, ha en super dag klem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar