Blogg eller ikke blogg, se det er spørsmålet.

Tirsdag, ny dag og nye muligheter. Og sola skinner!! Det var vel en positiv start :) Følt jeg har klaget fælt i det siste, åh vondt i knærne, vondt i hodet, sliten..... Vel, ikke så spennende å lese om men det er dessverre sånn livet har artet seg. Ja vet, er blitt veldig selvopptatt. Nesten sånn som slike gamle tanter som er slitsomme å besøke for de prater bare om seg og sitt. Og har de ikke noe å klage på selv så har de alltids en nabo som har ett søskenbarn med en grusom skjebne he he.
Mandag var faktisk en ok dag, lunch med søstern min. Om kvelden skulle minsten på tennis, og lurte på om jeg orket å bli med, og det gjorde jeg. Og han var fornøyd, både mamma og pappa var med å så på. Han var så flink, 3. gangen han var der. Trenern var også en skikkelig kjekkas, de er kanskje det sånne tennistrenere?? Har sms'et litt med ham ifm m at yngstemann skulle begynne. Så han kom bort for å hilse. Jeg gremmes litt for å hilse på folk akkuratt nå. Er så innmari rund i ansiktet av kortison, og øynene ser ikke ut pga betennelse i dem. Men men, man har jo lyst til å si at beklager men jeg er syk og går på kortison det er derfor jeg ser sånn ut, men det gjør man jo ikke. Kan jo skremme fanden på flatmark dersom man buser ut med hei, jeg heter Stin og har kreft med spredning. He he.

Før på dagen var sønnen min og jeg nede på apoteket for å kjøpe medisiner, og der fikk jeg helt anfall. Hysterisk anfall! For det første betjenes dette apoteket av sniler. Vi skulle kjøpe nye innesko til tennis, så jeg stakk først innom og tok nummerlapp på apoteket så videre til sportsbutikken. Jeg fløy litt frem og tilbake men køen rikket seg ikke. Etter ett kvarter sto det fortsatt påsamme kønummer. Vi betalte skoene, og da gikk selvfølgelig kønummeret mitt over. Tok ny lapp, fikk neste nummer i rekka. Plutselig plinger det, sliten i hodet, måtte ut og se på tavlen hvilken kasse vi skulle til. Får orientert oss og går dit. Ingen der. Fyker ei lita berte forbi på innsiden, ser meg men sier ingenting. Går inn på kassen ved siden av. En av de andre ser jeg står der, sier ingen ting. Etter at hun er ferdig med sin kunde, plinger hun frem neste. Da skjer det, jeg tørner fullstendig. Hallo, jeg hadde dette nummeret her. Det er jo ingen her, noen må hjelpe meg. Orker ikke dette her jeg. Ekspeditøren ved siden av titter frem, beklager men jeg har plinget frem neste kunde. Du må vente. Nei jeg orker ikke vente, jeg er syk. Noen må da hjelpe meg, har jo ikke vært en kjeft her. Hun sjekker med den første som gikk forbi meg, var det du som plinget frem kunden i kassen. Ja, men det kom jo aldri noen!!!??? Hva, jeg kom jo med en gang. Folk er ofte syke på apotek, man måjo vente lenger enn 15 sekunder. Til slutt kom ei annen dame fra bakrommet og tilbød seg å hjelpe meg. Jeg beklaget episoden men sa at jeg var så sliten. Åhh hvorfor beklaget jeg??? Fikk ingen unnskyldning. Men hevnen er søt. Jeg handler nemlig medisiner for mange tusen i måneden. Og gjett hva, dette apoteket har nettopp misten sin stamkunde. Tenkte kanskje jeg skulle skrive brev også, men får se om jeg orker.

I går var en skikkelig rolig sløvedag. Hver gang jeg så på klokka så vips var en time gått. Skjønte ingen ting. Våknet ti da jeg hadde vært oppe flere timer på natta. Vips så var den elleve før jeg fikk stått opp. Og sånn fortsatte det hele dagen.

Hadde noen runder med meg selv om jeg skulle fortsette å blogge eller ikke. Uff tenkte at sånn klaging kan da ikke være noe ok for noen å lese om. Kanskje best å holde det for meg selv. Så bloggen hang i en tynn tråd i går. Men i går kveld ringte ei venninne/exsjef og vi hadde en lang og god samtale. Fortalte henne om at jeg vurderte å nedlegge bloggen. Hun ga meg noen gode innsigelser, så da jeg la på, var beslutningen tatt. Bloggen fortsetter. Snakket med min svenske venninne i dag, og hun har også overbevisst meg.
Nå sitter jeg fortsatt i pysjen, men snart får jeg lunch besøk så må nok ta en snartur i dusjen. Ja ja, slipper tiden med å vaske håret og føne det. He he. Ha en super dag, stor klem.